Kristin Krohn Devold

fester navneskiltet med «Per Vrangvik» på jakkeslaget. Hun er i ferd med å leke seg inn i rollen som styreleder på den årlige «styredagen» ved Handelshøyskolen BI. Det er oktober 2005 og bare noen få dager til hun skal gå av som forsvarsminister. Krohn Devold benytter anledningen til å røpe at hun er lysten på ordentlige styreverv. Ni måneder senere sitter hun ved Kjell Inge Røkkes bord.Hun er den siste av fire kvinnelige eksstatsråder som på få måneder har inntatt sentrale posisjoner i Aker-konsernet. Damene er i selskap med kvinnelige skipsredere, næringslivstopper og politikere alle med styreverv i landets sentrale bedrifter. Noen av dem sitter med opptil tyve verv. Alle er de vinnere i Regjeringens kamp for å sikre styrene en kvinneandel på 40 prosent. En kamp som har overlevd flere regjeringer, og som er applaudert av et bredt flertall i Stortinget. På få år er styrekvotering blitt den viktigste likestillingsdebatten i Norge. Det til tross for at den bare gjelder noen hundre damer. Få vanlige kvinner sysler med tanken om hvilket styre de skal prøve å bli valgt inn i. Karina Ditlefsen, for eksempel, er langt mer opptatt av at hun mistet jobben mens hun hadde barselpermisjon. For folk flest handler likestilling om ting som likelønn og like rettigheter. Hvorfor har styredebatten blitt så viktig?

Blond kamp.

Fakhra Salimi mener svaret er innlysende. Hun er leder av Mira et ressurssenter for innvandrer— og flyktningekvinner, og hun mener det bare er å se på hvem som fører debatten, for å se hvor det bærer. Hun ser vellykkede akademikere og kvinner fra øvre middelklasse. Hun ser ingen fra arbeiderklassen. Ingen med mørk hud. Ingen fattige. Likestillingskampen er de siste årene redusert til en kamp om styreverv. Det er synd. Hvis normen for en norsk kvinne er blåøyd, blond og velstående, så skjønner jeg hvorfor det er blitt slik. Men hvis likestilling skal gjelde alle kvinner bosatt i Norge, er det langt igjen når debatten bare favner de få, sier Salimi.I Sverige har dette fått en merkelapp: Elitefeminisme. Da feministen og forfatteren Susanna Popova for to år siden lanserte boken «Elitfeministerna Ett spel för gallerierna», kritiserte hun venstresidens feministiske politikere, akademikere og ansatte i likestillingsindustrien for å være en elite som bare ivaretar sine egne interesser. Hun gikk knallhardt ut og hevdet at de blåste opp konflikter mellom kjønnene for å øke sin egen samfunnsinnflytelse. Og for å vinne mediebildet av feminismen. Det ble et voldsomt bråk.

Styrekvinnen.

Generalsekretær Anne Lise Ryel i Kreftforeningen lemper en bunke papirer opp på bordet. Hun er på Leangkollen hotell i Asker på et todagers styremøte i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH).I dag føler jeg meg som Tårnfrid! ler Ryel.Egentlig skulle hun akkurat nå ha deltatt på tre styremøter. Hun klarer to av dem ved å kaste seg på et fly til Bergen i kveld. Styrepapirene leser hun på veien. Som Ap-politiker og tidligere likestillingsombud kunne Anne Lise Ryel vært en aktuell skyteskive for Popova. Hun er også en av pådriverne for kvotering og en av dem som har høstet fruktene. Det begynte den dagen da Ryel gikk gjennom arkivene på likestillingsombudets kontor. Det var midt på 1990-tallet, og i papirbunkene lå næringslivets argumentasjon fra ti-femten år tilbake. I alle disse årene hadde NHO hevdet at man bare måtte gi styrene tid, så ville kvinneandelen øke av seg selv. Der og da skjønte Ryel at bedriftslederne trengte et kraftig dytt. Et lovpålagt et.Dermed spilte hun inn et forslag om kjønnskvotering av styremedlemmer. Samme året ble likestillingsloven sendt til høring. Den inneholdt ulike måter å regulere kvinneandelen på. Like etter satt Ryel som statssekretær i Stoltenberg-regjeringen som leverte nye utkast til regler. Likevel skulle det bli høyrestatsråd Ansgar Gabrielsen som foreslo selve kvoteringsloven. Nå har allmennaksjeselskapene frist ut neste år på å skaffe 40 prosent kvinner til styrebordene. Hvis ikke, risikerer selskapene tvangsoppløsning.Halvparten av befolkningen som har høy utdannelse, er kvinner. De er også mottagere og målgruppe for mye av det selskapene produserer. Gi meg én god grunn for at vi ikke skal sitte i styrene, sier Ryel.Hun har erfaring fra 25 ulike styrer. I dag sitter hun i seks, og har ytterligere fem verv. Det går så lenge man ikke ser TV, går i syklubb eller driver med idrett. Anne Lise Ryel skiller ikke mellom fritid og jobb. For henne er styrepapirer en naturlig del av helgen. Før dette strategimøtet på Leangkollen har hun forberedt seg i to-tre timer.

Avviser egotripp.

Klokken har passert ett. Styreleder Carl Otto Løvenskiold sitter klar med klubben ved enden av et stort, ovalt bord. Han har ingen vanskelig jobb med å bringe den velkledte forsamlingen til ro. To av seks medlemmer er kvinner. Anne Lise Ryel stiller i aprikosfarget jakke, brunt skjørt og blond piggsveis. Hun avviser at kampen for kvotering har vært en egotripp for eliten. Det må gå an å ha flere tanker i hodet samtidig. Kvotering er bare ett av flere likestillingstemaer. Men det er det temaet som skraper borti makt. Da får man motstand. Menn som allerede sitter i styrene, kan bli redde for å miste plassene sine. I tillegg engasjerer temaet mediene. Dermed vokser den offentlige debatten. Det betyr ikke at politikerne ikke er opptatt av andre ting. Samtidig vet vi at det skjer mer rundt en offentlig debatt, og man kan dermed ikke utelukke at andre ting er blitt skadelidende i en periode, sier Ryel.Hun mener posisjonen som styrekvinne gir en viktig innflytelse i samfunnet, og at den ikke utelukker kampen for likelønn, en rettferdig arbeidsfordeling hjemme og retten til å jobbe fulltid, for eksempel. For Ryel er alle kampene nødvendige. Så langt er kvoteringen vunnet, selv om det gjenstår en del. Ryel vil at staten skal gå foran når det gjelder å kvotere folk med minoritetsbakgrunn inn i egne råd og utvalg. I tillegg er hun lei av at de samme folkene velges om og om igjen.Noen få kvinner og menn har fått for mange verv. Det er ikke bra. Man må ha tid til å sette seg inn i sakspapirene før hvert møte. Det er utallige eksempler på dem som bare sitter og blar i papirene sine fordi de ikke har rukket å forberede seg. Næringslivet bør se utover egne rekker. Det finnes mange spennende damer i frivillighetssektoren for eksempel, sier Ryel.

Fint selskap.

Skipsrederne Anette Olsen og Elisabeth Grieg, Mille-Marie Treschow og Fishmarket Internationals Hilde Drønen er alle på listen over kvinnelige styregrossister. Hanne Harlem, Celina Midelfart og Grace M. Reksten Skaugen er andre kjente navn. Tirsdag går startskuddet for nye, håpefulle kvinner. Da arrangeres Styrefaglig Møteplass i Bergen. 50 kvinner skal møte 20 eiere som tilsammen representerer mellom 100 og 300 selskaper. Målet er en plass i maktens midte. Forrige gang klarte 25 av kvinnene det.Og det burde være muligheter der ute. For så sent som 1. juli oppfylte bare 151 av 510 allmennaksjeselskaper kravet om kjønnsrepresentasjon i styrene. Det betyr at det mangler 545 kvinner før Regjeringen er i mål. Hvert tredje selskap har fortsatt ikke én eneste kvinne rundt styrebordet, ifølge en oversikt fra Statistisk sentralbyrå. Selv om det går tregt mot full likestilling, er det en viss forbedring. Siden loven trådte i kraft ved nyttår, har 55 kvinner kommet til.

Mistet jobben.

Er det noen som vil være med hjem og spise pannekaker! roper Karina Ditlefsen mot døtrene Emma (5) og Emilie (2).To lyshårede småjenter river seg løs fra lekeapparatene i barnehagen og løper mot mamma. Ditlefsen er en av mange norske kvinner som har opplevd å miste jobben mens hun var i barselpermisjon. Halvparten av alle klagesakene Likestillingsombudet mottar om arbeidslivet, handler om påstått forskjellsbehandling knyttet til graviditet og fødselspermisjon. I årets første halvår dreide det seg om 30 saker. Permisjonstiden min ble langt på vei ødelagt. Noen dager før jul fikk jeg en telefon om at jeg kom til å bli oppsagt. Da var Emilie et halvt år, sier Ditlefsen.Bedriften begrunnet oppsigelsen med nedskjæringer. Ditlefsen hadde de siste fem årene sittet som markedssjef, men stillingen var bare et vikariat. Det ble aldri noe av de muntlige løftene om fast jobb. I stedet ble dagene fylt med møter med fagforbundet, bedriftsledelsen og potensielle nye arbeidsgivere. Ditlefsen var heldig. Etter kort tid ble hun hentet til jobben som reklamesjef i Sportshuset. Der er hun nå.Det er vel og bra med kvinner i styrene. Vi ser ting på andre måter enn menn. Likevel er det viktigere å få kvinnene ut i jobb, før man får dem inn i et styre, sier Karina Ditlefsen.

Lagt i skuffen.

Forbigåelse av kvinner mellom 30 og 40 år ved ansettelser. Ugyldige oppsigelser og omplasseringer av mødre i permisjon. Dårlig tilrettelagt arbeidsforhold under graviditeten. Ditlefsen mener tiden er overmoden for å fokusere på disse temaene, som går rett inn i kvinners hverdag. I 2004 bestemte politikerne at man skulle kartlegge problemet. Men etter en omfattende høringsrunde ble alt lagt i en skuff i Sosialdepartementet. Nå skal Barne- og likestillingsdepartementet prøve seg. Det er satt av en halv million kroner og to nye år med kartlegging. Professor Hege Skjeie ved Institutt for statsvitenskap mener diskriminering ved graviditet er en av de viktigste likestillingssakene. Den går til kjernen av kravet om like muligheter i arbeidslivet. Som medlem i den tidligere Makt- og demokratiutredningen dykket hun ned i den offentlige likestillingspolitikken. Hun fant ingen helhetlig tankegang. Hun fant derimot en ad hoc-politikk, fri for systematisk prioritering. Og der styrekvotering føyer seg inn i rekken av likestillingspolitiske stunts. I norsk politikk fremstår likestilling som en reise. Man har en felles forståelse av at bare man tar tiden til hjelp, og hvis alle anstrenger seg, skal vi nå målet. Det er ganske fantastisk at det i Norge ikke har vært laget én likestillingsmelding som kunne presentere regjeringens politikk på en sammenhengende måte, på mer enn ti år! Sist gang Stortinget diskuterte temaet i en slags bredde, var da Valgerd Svarstad Haugland hadde én times likestillingspolitisk redegjørelse i 1999, sier Skjeie.

Taperne.

Også hun mener den massive oppmerksomheten rundt kvotering kan ha satt andre likestillingstemaer i skyggen.Hvem har tapt på fokuseringen?Alt som handler om det flerkulturelle har tapt. Kvoteringsdebatten kunne også inkludert minoritetskvinner. Men jeg har ikke sett noen partier som har vært opptatt av dette.Hvorfor ikke?Fordi politikken er fragmentert. Det betyr ikke at man ikke er opptatt av likestilling i integrasjonspolitikken, men man klarer ikke å koble dette til den generelle likestillings-debatten, sier Skjeie.Fakhra Salimi på Mirasenteret har sett det utallige ganger: Saker som omhandler minoritetskvinner, blir definert inn i innvandringsdebatten, i omskjæringsdebatten, eller i diskusjonen om tvangsgifte. Aldri som en del av den norske likestillingsdebatten. For Salimi virker det som politikerne og likestillingsforkjemperne har glemt at Norge er et mangfoldig samfunn. Ta en ting som skilsmisse. Vi regner det som en selvfølge. Men sånn er det ikke for alle norske muslimske kvinner. Selv om kvinnene kan få skilsmisse etter norsk lov, blir den ikke alltid anerkjent i opprinnelseslandet, eller av familien, eller menigheten. Dermed kan kvinnene risikere at de sosialt og religiøst sett ikke har mulighet til å gifte seg igjen. Temperaturen var høy da temaet, etter påtrykk fra organisasjonen Human Rights Service, nådde politikerne for tre år siden som en sak om utenlandske ekteskapskontrakter. Ikke om norske kvinners likestilling.

Mangler frontkjempere.

«Fatima» mener de hadde trengt noen innflytelsesrike styrekvinner til å fronte saken. Da hadde kanskje noe skjedd. Temaet er så betent at få muslimske kvinner våger å prate om det. Selv har hun opplevd å rømme fra en voldelig ektemann, som nektet å godta den norske skilsmissen. Den dagen hun gifter seg i Pakistan, aner hun ikke at ekteskapskontrakten inneholder et felt der mannen kan delegere skilsmisseretten til kona. Feltet fylles ikke ut. Som mange andre kvinner blir hun prisgitt ektemannen. For «Fatima» blir situasjonen etter hvert uutholdelig. Med familiens hjelp klarer hun å bestikke en dommer i Pakistan til å utstede en ny skilsmisse som familien i hjemlandet godtar. Det tar flere år.Det var en belastende tid. Selv om jeg var skilt etter norsk lov, var jeg en annens eiendom. Jeg kunne ikke gifte meg igjen. Kunne ikke komme meg videre i livet, sier «Fatima».Hun kjenner flere i samme situasjon. Og mange som lever med mishandling fordi de ikke orker den vanskelige veien ut av ekteskapet. Da politikerne avsluttet debatten i 2003, endte den med at det ble lagt inn et tillegg i den norske ekteskapserklæringen for å styrke muslimske kvinners mulighet til skilsmisse. I tillegg ba Stortinget regjeringen om å endre utlendingsforskriften, så begge kjønn skulle sikres like rettigheter ved innreise til Norge. Pålegget ligger fortsatt hos regjeringen. «Fatima» skjønner ikke at det kan ta så lang tid å få gjort noe.Hadde det dreid seg om etnisk norske kvinner, ville det garantert skjedd mer. Egentlig er det en enkel sak: Norske myndigheter kan kreve at feltet i ekteskapskontrakten, som gir lik rett til skilsmisse, skal være fylt ut før man innvilger familiegjenforening, sukker hun.

Livsviktig.

«Fatima» har fulgt debatten om norske kvinners lyst på styreverv. Hun har sett hvordan kvinnene har stått på barrikadene og kjempet for likestilling. Kjempet for seg selv. Det er viktig å få kvinner inn i styrene. Likevel er det så mye annet som er nødvendig å kjempe for. Retten til skilsmisse handler om livsviktige ting. Om frihet fra nød og mishandling. Jeg håper tiden er kommet for denne saken nå.kristin.stoltenberg@aftenposten.no

Midt i makten: På visepresident Peter Kolderup Greves høyre side sitter Anne Lise Ryel. I to dager skal styret i HSH legge strategier for fremtiden. Eivind Hansen, som til daglig er administrerende direktør ved Haraldsplass Diakonale sykehus, har allerede begynt å bla i papirene.
MISTET JOBBEN: Da Emilie var seks måneder, mistet Karina Ditlefsen jobben. Selv om hun synes det er flott med kvinner i styrene, skulle hun ønske at politikerne først hadde fått bukt med diskriminering ved graviditet. Femåringen Emma i bakgrunnen.
Silje Katrine Robinson
ANONYM kamp: «Fatima» er en av mange muslimske kvinner som opplever at den norske skilsmissen ikke gjelder i opprinnelseslandet.
Silje Katrine Robinson