Gjennom myten om landbrukspolitikken som en motstrømspolitikk, der alt handler om å motvirke trender politikken ikke rår over, har man sikret seg en utvei når jordbruket går i en annen retning enn de oppleste målene.

Et eksempel på motstrømsmyten får vi i Aftenposten (3. november) i saken om mannefall i norske fjøs. Hvis vi skal tro utredningsleder Per Christian Rålm, Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF), så vil ingen « ... klare å snu denne trenden. Dagens landbrukspolitikk er på mange måter en motpolitikk. Den er med på å bremse farten».

Motsatt retning av målene

Nedlegging av gårdsbruk og areal går altså stadig raskere. Importen av både ferdigmat og dyrefôr øker. Inntektene faller, gjeld og kostnader vokser. Bøndene blir større og færre og gjøres stadig mer avhengige av tilskudd. Norsk matproduksjonsevne er svært sårbar, dette har omfattende konsekvenser. Og denne utviklingen kan ingen stoppe?

Forestillingen om at det føres en politikk for å hindre nedlegging av arealer og bruk, er utbredt. Motstrømsmyten dras frem når det åpenbare skal forklares: At utviklingen i jordbruket går i motsatt retning av målene med landbrukspolitikken.

Forestillingen om landbrukspolitikken som motstrømspolitikk henter sin næring i det faktum at norsk jordbruk mottar om lag 13 milliarder kroner i overføringer fra staten årlig. Det betyr ikke at alle disse pengene brukes til «å bremse farten». Gjennom Jordbruksavtalen gis statlige investeringsmidler og tilskudd til etablering av store bruk som private banker ikke tør å finansiere fordi det er for ulønnsomt. Fellesskapets midler brukes i neste omgang i utstrakt grad til å betale driftskostnadene til et produksjonsapparat som i stadig mindre grad er i stand til å bære produksjonskostnadene. De store gårdsbrukene er ikke mindre avhengige av tilskudd enn de andre brukene. Ettersom gårdsbrukene i Norge gjøres færre og større, reduseres ikke jordbrukets avhengighet til tilskudd. Tvert imot.

Kraftfôrprisen

Prisen på kraftfôr er politisk bestemt, og har store konsekvenser for arealanvendelse og bruksstruktur i Norge. Kraftfôr er nødvendig for å øke volumene pr. enhet i kjøtt-, egg— og melkeproduksjon. Politikken er utformet slik at kraftfôrprisen er gjort lav, og dermed gjort det mer lønnsomt for produksjonsstrukturer som er løsrevet fra arealtilgangen basert på gress.

Uten gjeldende innretning på landbrukspolitikken, der lave råvare og kraftfôrpriser, lave bondeinntekter og statlige investeringer i driftsøkonomisk ulønnsomme produksjonsstrukturer er sentrale virkemidler, ville trolig utviklingen i sektoren vært en annen.

Motstrømsmyten er problematisk fordi den for det første er mangelfull: Utviklingen i norsk jordbruk skjer ikke bare på tross av, men også på grunn av, landbrukspolitikken. For det andre, bidrar motstrømsforestillingen bidrar til å tåkelegge en nødvendig debatt om sammenhenger, og om hva vi vil med norsk matproduksjon.