«Verden lager for mange solceller» skriver Aftenposten 18. mars, og fortsetter: «markedet for «grønn økonomi» kan være i ferd med å nå en grense.»

At folk flest kan ha problemer med å se skogen for bare trær er forståelig.

At journalistene gjør det, er ikke det. Å hevde at vi nærmer oss grensen for den grønne økonomien, kan best sammenlignes med dem som etter «dotcom»-boblen for 10 år siden mente at markedet for internettkommunikasjon var mettet.

Prisen på solcellemoduler har over flere år falt med i gjennomsnitt nærmere 20 prosent pr. år. Det er alvorlig for REC-ansatte og andre som mister arbeidsplasser. Allikevel er prisfallet først og fremst en god nyhet, ved at stadig billigere solceller er i ferd med å gjøre solenergi til et konkurransedyktig alternativ til fossil energi.

Tallene taler for seg selv: l løpet av 2011, økte den samlede kapasiteten til verdens solcellebaserte kraftverk med over 50 prosent, til hele 28 Gigawatt. Samme året utgjorde investeringene i slike anlegg hele 136 milliarder dollar. Det er ikke lenger bare Tyskland, Italia og California som driver frem markedet for solenergi, men en hel rekke nye stormakter som Kina, India, Sør-Afrika og Japan har innført – eller er i ferd med å innføre – ambisiøse kvoter eller minstetariffer for solenergi. Og i takt med at prisene faller ytterligere, kommer land etter land i til å satse på solenergi som en viktig bestanddel av landets energiforsyning.

Det er ikke lenger dekning for å hevde at «produksjonen av fornybar energi i de aller fleste land er sterkt subsidiert» slik Aftenposten skriver. I India, California og store deler av Afrika er prisen ved å kjøpe strøm fra nye solcellekraftverk allerede på linje med – eller meget nær – prisen på strøm fra nye kraftverk under planlegging. Ny produksjonsteknologi og mer effektive solceller vil lede til fortsatt fall i enhetskostnadene i mange år fremover. I store deler av verden vil prisen på solstrøm levert nær bruker falle til under 60–70 øre pr. kilowatt-time i løpet av dette tiåret, billigere enn de fleste alternativene.

Hvorfor omtaler ikke Aftenposten olje, kull og kjernekraft som «subsidierte» næringer? Ifølge IEA utgjorde subsidiene til fossil energibruk over 400 milliarder dollar i 2010, det nidobbelte av støtten til fornybar energi.

Og da har jeg ikke regnet med regningen som disse bransjene påfører samfunnet i form av klimaendringer, lokal forurensning og økte militærutgifter.

Investoren Warren Buffet er en av dem som har begynt å kjøpe store aksjeposter i vind – og solcelleparker. Det viser at solenergi, i motsetning til kjernekraft og fossil energi, i økende grad oppfattes som et attraktivt investeringsobjekt med lav risiko og langsiktig stabil avkastning. Kanskje Norges Bank, som strever med å finne gode investeringsobjekter til Oljefondet, kan ha noe å lære av Buffet?