Johan H. Andresen er landets rikeste. Helseminister Jonas Gahr Støre har mer penger enn resten av Regjeringen tilsammen. Jo Nesbø er ikke bare en begavet musiker og låtskriver – han er en søkkrik forfatter i tillegg.Arrrrgggggh… Misunnelsen har uvanlig gode livsvilkår denne helgen.

Så la oss se litt nærmere på denne ynkeligste av alle kjente følelser. For min egen del har ikke misunnelsen noen bestemt høysesong – jeg er misunnelig hele året.

På suksessrike folk jeg leser om i aviser og blader. På mennesker med sommerhus ved ville svaberg i Bohuslän eller på folk som går i fjellet sammen med store barneflokker og venneflokker. Som kjører av gårde på sommerferie med badeender stikkende ut av bilvinduene og gitarer og stråhatter. På vakre, unge mødre med barn og mann og jobb og... skjønner?

Og det er her misunnelsens alkymi setter i gang. For du som leser disse setningene begynner kanskje å tenke tanker som: "Jeg lurer på om ikke jeg kan være en av dem hun er misunnelig på...?" Da er veien til neste tanke relativt kort: "Kult!" Og vips, er den vonde følelsen min omskapt til en god bekreftelse for deg.

Den guløyde greven

Den lille, skamfulle følelsen er dypt interessant, for vi skal ikke pirke lenge i den før vi finner beundringen. De fleste av oss kjenner dessuten begge sider av svineriet: Vi misunner og vi blir misunt. Vi kjenner stikket når andre lykkes, og vi kjenner stikkene fra andre når vi lykkes. Slik er menneskedyret skapt.

Og det er i møte med andres misunnelse at innsikten er særlig nyttig, for i stedet for å tenke på våre misunnelige venner som små og ynkelige mennesker, kan vi heller smile og tenke: "Ah – det er bare gode, gamle grev Misunnelse som er ute og går. Han kjenner jeg jo godt."

Slik blir den huløyde greven mindre farlig – ja, saktens godlynt, for vi skal altså ikke grave dypt før vi finner beundringen.

Feilbarlige mennesker

En tid preget av åpenhet må også være en tid preget av tilgivelse, skriver medieprofessor Jeff Jarvis i boken Hva ville Google gjort? , som kom ut på Hegnar Media i 2010.

Vi er stadig mer synlige, noe som kan føre til større empati og til slutt tilgivelse av hverandres, og til og med offentlige personers, feil og skavanker, skriver Jarvis. Vi erkjenner i økende grad at vi er feilbarlige mennesker.

Her får han støtte av trendforskerne i selskapet Trendwatching.com, som ser denne trenden som en av de ti viktigste globale konsumtrendene for 2012:

"I fjor nådde vi nye høyder av kunders avsky overfor deler av næringslivets selvopptatte og rett og slett umoralske (for ikke å si kriminelle!) handlinger", skriver trendforskerne. "Nå er tiden kommet til de selskapene som gjør bra ting. De som minner kundene på at personlighet og profitt kan være kompatible."

Kundene venter ikke lenger at bedriftene skal være feilfrie; de vil faktisk omfavne selskaper som er feiltastiske (flawsome) – som viser seg menneskelige. Selskaper som er ærlige om sine feil, som viser empati, raushet, ydmykhet, fleksibilitet, modenhet, humor – ja, rett og slett karakter og menneskelighet.

Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig.

Vafler og Birken

I dette globale innsiktsarbeidet får vi brutal hjelp av de sosiale mediene – åpenhetens spinnville utstillingsvinduer. Medierevolusjonen åpner ikke bare for en russisk eller arabisk vår – den åpner også for en større grad av selvrefleksjon for oss alle.

Hvorfor blir jeg irritert av å lese om venners ustoppelige vafler og søndagsturer på Facebook? Kan det være fordi jeg egentlig er misunnelig? Fordi jeg selv har ligget på sofaen og spist ostepop og sett fire episoder av Sex og Singelliv (som jeg har sett fem ganger før).

Slik blir Facebook et speil på nettet. Et følelsenes treningssenter. I lengden er det dessuten like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig – og omtrent like lite givende.

Vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for å posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår feiltastiske smak og tvilsomme natur tyter frem uansett. Takk og lov.

Skattesnadder

Åpenheten på nettet innbyr også til en generell øvelse i tillit til de samfunnssystemene vi har laget oss. Dersom vi våger å tro på våre egne demokratiske prosesser, kan vi for eksempel få stor glede av de mulighetene som elektronisk sporbarhet gir oss.

På samme måte som nye generasjoner sprenger grenser og lukkede rom i Burma og Russland, vil det med tiden bli mulig å kreve innsyn i det globale næringslivets lukkede bøker.

Og da er vi tilbake til skattelistene, for det er jo nettopp i åpenhetens navn vi offentliggjør disse listene. Vi gjør det for å oppnå "en åpnere diskusjon om vi har en riktig fordeling av skattebyrden mellom ulike samfunnsgrupper", slik VGs sjefredaktør Torry Pedersen skrev på fredag, da listene ble offentliggjort.

Vi misunner og vi blir misunt. Vi kjenner stikket når andre lykkes, og vi kjenner stikkene fra andre når vi lykkes. Slik er menneskedyret skapt.

Vi må også gjøre det for å kunne lykkes i arbeidet med å åpne verdens skatteparadiser. Og hvorfor bruker vi ordet skatteparadis? Paradis for hvem? For den ene prosenten som ikke ser problemer med at butikken deres er en del av internasjonal terrorfinansiering – dophandel – ulovlig våpenhandel?

Hvorfor er det denne prosenten som definerer utgangspunktet for dette begrepet? Begrepet skattehelvete er langt mer treffende.

Bygdedyret tar ferie

Så la oss for all del fortsette å snuse i skattelistene. Lære oss å leve med misunnelsen. Erkjenne at det vi nedsettende kaller bygdedyret eller janteloven ikke er annet enn vår felles, kollektive misunnelse.

Vite at den er i nær slekt med beundringen, og erkjenne at vi alle er feiltastiske mennesker.