Det kom som et sjokk på alle foto­interesserte da Wall Street Journal sist uke kunne fortelle at Kodak hadde søkt beskyttelse under den såkalte Kapittel 11-paragrafen i den amerikanske konkurslovgivningen.

I praksis gir paragrafen selskapet beskyttelse mot pågang fra sine kreditorer i seks måneder. Innen den tid må Kodak finne en vei ut av uføret eller forsvinne på historiens skraphaug som så mange andre kjente merkenavn gjennom historien.

Men at det skulle skje med Kodak, bedriften som i sin tid hadde 90 prosent av verdensmarkedet for film og fotokjemikalier, og i tillegg også var verdensledende på enklere fotoapparater (Kodak Instamatic, f.eks.), var inntil nylig ganske utenkelig. Ingen norsk pressefotograf kunne leve uten en TriX-film fra Kodak i kameraet og et halvt dusin ekstra i fotobagen.

Valgte vekk fremtiden

Det ironiske med Kodak-sammenbruddet er at det var Kodak som ganske alene utviklet fremtidens fototeknologi uten å ta den i bruk. Allerede i 1975 hadde Kodak-ingeniørene ferdig prototypen på digitalkameraet, instrumentet som i løpet av et par korte tiår skulle komme til å stjele verdensmarkedet fra Kodak.

Når Kodak-teknologien aldri ble sendt på markedet, var det av redsel for å ødelegge sin egen, kjemibaserte filmvirksomhet, som hvert år feide hundrevis av millioner dollar inn i Kodak-kassen.Amerikanske kommentatorer henviser også til en sterkt fremskredet arroganse i Kodak-ledelsen. Bedriften hadde levd godt på den kjemibaserte teknologien i så mange år at tanken på å bli overkjørt av digitale løsninger var utenkelig. Den ble da heller ikke tenkt før alt var for sent.

Jeg har rotet litt i mitt eget kjøleskap. Og ganske riktig: Der finner jeg fortsatt to Kodak Tmax 400 påprintet utløpsdato 08/2004 samt flere TriX, utgått på dato allerede i 80-årene. Som også Kodak er det.

Kodak-øyeblikket

Amerikanerne har et fast og velbrukt uttrykk for det store øyeblikket, øyeblikket som desperat krever et bilde enten man har et kamera for hånden eller ikke: «A Kodak moment», øyeblikket man ikke må miste. Det kan se ut som Kodak mistet sitt eget, da de satt på fremtidens teknologi uten å våge å ta den i bruk.

Amerikanerne har flere slike uttrykk. «It shoots like a Krag» er et annet. Det stammer fra forrige århundreskifte, da den norske Krag-riflen i sterk konkurranse med britiske og amerikanske produsenter vant konkurransen om det beste standardvåpen for den amerikanske hær, og riflen fra Krag-Jørgensen på Kongsberg ble valgt. En halv million eksemplarer ble produsert. Kongsberg-bedriften fikk riktignok litt betalt for rettighetene til våpenet, men brukte aldri muligheten som seieren åpnet for dem på verdensmarkedet. The Kodak-moment gikk ubrukt forbi. Til gjengjeld har bedriften – 100 år senere – tatt sitt monn igjen som rakettleverandør.

Og vi har flere slike tapte øyeblikk i vår historie, både gamle og nye. På slutten av 1800-tallet klarte aldri Norge overgangen fra seil til damp. Som Kodak var vi for opptatt av å forsvare den gamle teknologien (delvis av nødvendighet, siden vi ikke hadde lite kapital og kompetanse til å ta i bruk den nye). Til gjengjeld lærte vi en lekse og ble raskt verdensledende på motordrevne skip da også dampens tid var ute.

Tapte tele-muligheter

Et grellere eksempel på tapte muligheter er de tapte muligheter innen norsk telekommunikasjon. Dette er blant annet solid beskrevet i en doktoravhandling av Sverre A. Christensen, som blant annet går inn på mulighetene som ble forsømt takket være daværende Televerkets (nå Telenor) manglende interesse og fremsynthet.

Berømt er finansminister Erik Brofoss’ uttalelse om at vi kan ikke løse vårt dollarproblem med å snakke i telefonen. Sluttsummen er at Norge skuslet bort sitt inter­nasjonale lederskap på mobiltelefoni fordi Tele­verket lot seg styre av sine utenlandske leverandører, i første rekke svenske Ericsson, som senere utviklet sitt eget mobiltelefon-eventyr, i hvert fall delvis basert på den norske teknologien. Det samme skjedde i finske Nokia.

Norsk mobilteknologi

I denne forbindelse er det verd å nevne at da den europeiske teleunionen (CEPT) i 1986 skulle avgjøre hvilken GSM-teknologi som skulle være europeisk standard, var det norsk teknologi som gikk av med seieren. Det var denne som lå til grunn for det mobileventyret som fulgte.

Det var radiopioneren Willy Simonsen og selskapet Simonsen Elektro som var den norske pioneren innen mobilteknologi. Allerede i 1977 sendte bedriften mobiltelefonen MT-100 på markedet, et revolusjonerende produkt, det letteste og minst strømkrevende på markedet. Flere modeller kom til i årene fremover, den siste i 1993, modellen Freeway på bare 450 gram. Jeg hadde selv en slik. Den vakte kraftig oppmerksomhet blant misunnelig kolleger, som fortsatt slet med telefoner i to-tre-kilos klassen og verre.

I etterkant er det relativt enkelt å forstå hvorfor Televerket ikke hadde større interesse av å promovere norsk mobilteknologi. Televerket var mer eller mindre svinebundet av sine utenlandske leverandører, som i sine norske datterselskaper var mer interessert i å tilgodese sine utenlandske eieres interesser enn i å utvikle et selvstendig norsk industrieventyr. Televerket hadde i tillegg dårlige erfaringer fra tidligere av å satse på norske løsninger.

På slutten av 80-tallet forsøkte Televerket halvhjertet å ta igjen den tiden som var tapt, men det var for sent og forgjeves. Simonsen var en ørliten produsent og både Nokia og Ericsson hadde brukt tiden godt og ruget på tosifrede markedsandeler internasjonalt. Etter en omtumlet tilværelse gikk Simonsen Elektro inn i glemselen mot slutten av 90-årene. For små og for sent, men det kunne vært annerledes hvis noen hadde forstått bedriftens Kodak moment.

Det hører dog med til saken at verdensleder Nokia slet med sitt. I 1989 var selskapet på nippet til å gå konkurs, men ble reddet av gongongen og internasjonal velvilje som så gjennom fingrene over at finnene friskt leverte vestlig teknologi til Russland.

Kapret oljealderen

Men la meg slutte positivt: Norge besto den siste kraftprøven. Det var utenlandske selskaper som trakk den norske oljealderen i gang. Men det er Norge og norsk teknologi som i dag er verdensledende når det gjelder oljeutvikling til havs. På det området er vi i hvert fall blitt det Henrik Ibsen kalte en blinkende knapp på verdensvesten. Bedre sent enn aldri, spør noen meg.