«Jeger nødt til å sjekke Facebooken min!» er en replikk man hører altfor ofte idag. Det kan virke som om folk har begynt å leve mer på nettet enn i detvirkelige liv. Jeg påstår ikke at jeg er et unntak når det gjelder dette.Snarere tvert imot. Selv tilhører jeg nok den delen av befolkningen somtilbringer altfor mye tid foran PC-en, inklusive folkefiende nummer en,Facebook (FB).

Det har bare blitt sånn, rett og slett. Likevel har jeg såpass medselvinnsikt at jeg innser at mye av det vi foretar oss på FB er tragikomisk.

Jakten på «likes»

Sosialemedier som nettopp FB gir oss nytelse, og er en ypperlig — om enn småpatetisk- måte å slå ihjel tid på. Gleden som oppstår når man har formulert enstatusoppdatering som får haugevis med likes er stor. Altfor stor. Detforklarer nok også hvorfor mange oppdaterer statusen sin flere ganger i løpetav dagen, og håper på at akkurat DEN statusen skal bli den som høster mestlikes til dags dato.

Det er heller ikke utenkelig at det er flere der ute idet ganske land som bruker lang tid på å formulere statuser som de oppfattersom så utrolig morsomme at det ville vært en forbrytelse i seg selv å ikke deledisse visdomsordene med resten av den virtuelle venneflokken.

Trivialiteter

Selvom jeg heller ikke er uskyldig i dette, lurer jeg iblant på hva alt dette sierom oss. Hva slags liv er det vi lever når trivialiteter som dettetilfredsstiller oss, ja, får oss til å lengte etter å sitte foran en pokkersnettside? Det er jo så mye andre aktiviteter, både innenfor og utenfor husetsvegger, vi kunne ha engasjert oss i. Aktiviteter som trolig også hadde værtbedre stimuli for de små grå.

Bortsett fra den gleden som oppstår når man logger inn, og registrerer at manhar fått nye kommentarer og nye «likes», finnes det andre saker ved FB somappellerer til folket. Det er blant annet en utmerket mulighet til å fåinnblikk i andres liv. På FB kan man få svar på det meste, spesielt om man ervelsignet med venner og ukjente som ennå ikke har stiftet nærmere bekjentskapmed sikkerhetsinnstillingene på FB, og dermed har døren åpen for alle ogenhver.

«Hvilkenklyse dater eksen min nå?» Glem bryet med å forhøre deg med bekjentskapskretsendin. Svaret finnes sannsynligvis på FB. Der finner man ut hvem som er i slektmed hvem, hvem som knasker lykkepiller, hvem som skal reise til Tyrka for ådrikke seg sanseløs, hvilke intriger som utspilte seg på det sisteslektstreffet og så videre. Det aller meste, altså. FB tilfredsstiller vårtnysgjerrighetsbehov på en uforlignelig måte.

Snart er det ikke behov for åtreffes ansikt til ansikt lenger. Man kan følge med på hvor folk befinner seg,hvordan de ser ut, hva slags musikk de liker og masse annet bare ved å gløttepå nyhetsstrømmen.

Erstatter virkeligheten

Hvisman vil lære sine virtuelle venner enda bedre å kjenne kan man til og medchatte med dem på FB! Der kan man dessuten uttrykke sine følelser ved hjelp avulike, småsjarmerende smilefjes. Trenger vi i det hele tatt det virkelige livlenger?

Er det ikke lettere om vi bare melder flytting til Facebook en gang foralle?

Faktum er jo uansett at vi tilbringer atskillige timer foran dettepraktfulle sosiale mediet hver bidige dag. Selv om jeg deltar i dennefarsotten, tar jeg meg selv i åspekulere rundt menneskehetens fremtid de gangene jeg logger inn og utav FB flere ganger om dagen.

Hverdagen får skryt

Noe jeg personlig ikke utstår på FB, er at folk høster ros og lovprises for denminste ting. Det spares ikke på lovord, gitt. Folk overøses med komplimenterfor nesten alt de foretar seg, selv sånt som ingen hadde gitt komplimenter fori det virkelige liv.

La oss ta noen eksempler.

En venn av meg velger å brukestatusen sin til å fortelle sine venner at han/hun har rengjort leilighetensin, eller bakt boller. Greit nok, man har vel lov å meddele sånt med folk hvisman absolutt har lyst for det. Men vet dere hva? Folk kommenterer dissestatusene med innlegg hvor personen som skrev statusen får en aldri så litenvirtuell klapp på skulderen, selv om han eller hun egentlig ikke har gjort noespesielt. «Så flink du er!»

Flink?Er jeg flink fordi jeg klarer å vaske mine egne klær, eller fordi jeg velger åutrydde innpåslitne hybelkaniner med støvsugeren en gang i uka? Nei. Det erhelt normalt å gjøre slike saker. Det hører til hverdagen. Hvorfor skal man fåskryt for det? Skal jeg gå på verandaen og utbasunere for hele verden at jeghar klippet neglene mine, og smurt meg ei brødskive til frokost? Og attpåtilforvente stående applaus? Narr meg ikke til å le.

Kanskje vanker det etkompliment eller to på deg når du gjør noe som virkelig fortjener oppmerksomhetog skryt. Den dagen du utgir en bok, avlegger en akademisk eksamen eller finneren kur mot kreft skal jeg til og med vurdere å like statusen din.

Alltid online

Å havirtuelle håndjern på seg er en ting, men det hele eskalerte da den nyegenerasjonen mobiltelefoner gjorde sitt inntog i våre liv. Nå har vi ingenunnskyldning for ikke å sitte på Facebook til alle døgnets tider. Teknologienhar gjort det mulig å være tilgjengelig hele tiden. Man kan være innlogget påovennevnte tjenester selv når man sover, befinner seg på trikken, skrivereksamen eller gjør et forgjeves forsøk på å bestige Mount Everest. Jeg trorjammen meg ikke det tar lang tid før vi er en del av teknologien.

Det er bareet tidsspørsmål før vi integreres med internett, og blir en del av det.

Jegser det for meg. Snart opphører vi å eksistere i det virkelige liv. Vi drarpusten vår en siste gang før vi sakte men sikkert lukker øynene og forsvinnerinn i det store datanettverket som utgjør verdensveven. Det er dit vi er på vei.Og vi finner neppe veien tilbake til den grå og triste tilværelsen vi levde ifør. Hva har vi der å gjøre? Alt vi vil ha er tilgjengelig så snart vi griperfatt i surfebrettet, og begir oss ut på nettets blå bølger. Er det noen vits iå returnere til det virkelige liv, med alt det stresset og arbeidet detinnebærer? Alt er jo så mye enklere på nettet.