— Denne saken har vært en tragedie fra start til slutt. Den har splittet by og land og forsterket klassekonfliktene. Loven har vært en katastrofe. Den handler lite om dyrevelferd, men oser av fordommer mot overklassen, nærmest freser Sam Butler, leder for et av de største jaktlagene i England, Warwickshire Hunt.

— Den er også full av ubegripelige smutthull. Derfor lever jakten videre. Dels i protest, dels fordi det ikke nytter å ta livet av en tradisjon som har vært en vesentlig del av den britiske landsbygda i århundrer, sier han.

— Men vi følger loven. Vi tar ikke lenger livet av reven. I alle fall ikke med hensikt.

Jaktstart

— Portvin! Varme innbakte pølser!

George West balanser fatet med stettglass mellom hester, hunder og ryttere. Den blide pensjonisten, kledd i klassisk vaffeljakke og sixpence har det ærefulle oppdraget å servere jaktlaget den tradisjonsrike «stirrup cup» - en liten sterk en - før startskuddet går for dagens revejakt - den tredje denne uken.

Det er en malerisk, nesten trolsk stemning som omgir staselige Alscot Park denne lørdag morgenen. Tåken er i ferd med å lette, og tynne solstråler presser seg gjennom skylaget. Midt på eiendommen troner det gamle godset. En elv slynger seg gjennom eiendommen, omgitt av prydbusker og kastanjetrær.

Plassen foran godset fylles opp av medlemmer av Warwickshire jaktlag. Nærmere kommer du ikke tweed- adelen i England, utstyrt med sixpence, blazere, ridestøvler og skjorter med sløyfer. Lederne av jakten stiller i tradisjonsrike røde jakker. Det er striglede hester og viltre bikkjer.

Dette er scener man vanligvis ser på antikke middagstallerkener, eller kanskje i TV-serien Downton Abbey - men ikke i virkeligheten.

I England skal det mer enn et jaktforbud til før overklassen gir opp eldgamle tradisjoner.

Mot alle odds

For revejakten som straks blåses i gang noen få mil sør for Shakespeares fødeby Stratford-upon Avon, har en forhistorie nesten like dramatisk som et Shakespeare-stykke.

Den 18. februar 2005 ble revejakt med hunder forbudt ved lov i England og Wales. Da hadde det allerede vært forbudt i Skottland siden 2002. I Nord-Irland, derimot, er revejakt fortsatt lovlig. Det var Labour og statsminister Tony Blair som fikk presset igjennom lovforslaget, etter en årelang og opprivende krig mellom tilhengere og motstandere.

Tilhengerne hevder at jakten er den beste måten å kontrollere revebestanden på. Antallet rever i Storbritannia er rundt 260.000 og revejakt med hunder er en human måte å drepe reven på, fordi det er de eldste, svakeste og syke revene som blir tatt.

Motstanderne derimot, hevder at revejakt er et grusomt overgrep. Før forbudet trådte i kraft, kunne man jakte rev på to måter: Enten jage reven til den gikk under jorden. Da satte man inn en liten terrier som gikk til kamp, og forsøkte å jage den ut - til et kobbel av ventende hunder. Under jorden kunne kampen mellom hund og rev bli voldsom og langvarig- og påføre begge dyrene store skader.

Den mest tradisjonelle måten å jakte rev på, har vært at hundene jager reven til den faller om av utmattelse. Deretter biter kobbelet med hunder reven til døde. Tilhengerne mener dette er en human måte å avlive reven på. Hundene vil gi reven et kontant bitt i nakken, og den vil dø momentant. No way, hevder motstanderne. Hundene vil snarere rive reven i biter, og den vil dø sakte av skadene den påføres.

Kontroversielt

Vinteren før lovforbudet trådte i kraft, kokte Storbritannia. Det var by mot land. Overklasse mot arbeiderklasse. I London tørnet tilhengere og motstandere sammen, hestemøkk ble spredt i gatene, og det ble truet med å lempe døde hunder på trappen foran Downing Street. I Wales var det masseprotester, 10 000 mennesker møtte opp utenfor nasjonalforsamlingen i Cardiff. 400 mennesker marsjerte en uke i strekk fra Machynlleth til Cardiff. Blant dem var Geoff Bow.

— Det var i grunnen en liten protest. I 1997 marsjerte jeg fra Wales til London. Det tok oss to uker. Det var verdt hver meter. Dette lovforbudet er helt vanvittig, sier Bow. Han og kona har denne helgen kjørt fra Wales til England for å få med seg revejakten. Sønnen er en av lederne i jaktlaget, en såkalt «whipper in» - en innpisker. Det er han som er ansvarlig for å lede hundene i jakten.

— Dette handler om hvordan byfolk vil diktere hvordan vi skal leve på landet. Håpløst.

— Jeg blir også forbannet når folk hevder at dette handler om å straffe en liten, rik elite. Vi er vanlige arbeidsfolk, og vi har jaktet hele livet, fnyser han.

Juksejakt

Like før klokken 11 tar Antony Spencer oppstilling til hest foran Alscot gods. Som leder for jaktlaget holder han en kort appell før han blåser i hornet - og dagens jakt er i gang. Men noe er skjedd siden 2005. Det er ikke lenger lov å jage reven - med hensikt - og hundene kan definitivt ikke bite reven til døde. Nå foregår jakten ved at det legges en kunstig løype på forhånd som hundene følger. I løypa legges det ut tøystykker dynket i urin eller reveekskrementer. Så følger hundene lukten.

- Så nå driver dere revejakt uten å jakte på rev?

— Ja, det kan du godt si. Det er ikke lenger lov bevisst å gå etter reven. Men innimellom klarer vi ikke å forhindre at hundene ved et uhell forfølger en rev, om den dukker opp. Men det er vår oppgave å forhindre at det skjer, sier jaktlagsleder Sam Butler.

- Og hundene kan ikke lenger bite reven til døde? Men dere kan skyte reven?

— Det er riktig. Men vi har valgt ikke å tillate skyting. Skyting er etter våre begreper langt mer dyreplageri enn å jage reven til døde.

Butler har overhodet ingen forståelse for motstanderne som hevder at jakten er dyreplageri.

— Overhodet ikke. Drap er aldri ideelt. Men vi bedriver jakt, og vi dreper dyr. Både for å få mat og for å bekjempe pest.

Fortvilet

- Så hva er lov og hva er ikke lov etter at forbudet trådte i kraft?

— Ja, det er det store spørsmålet, sier Butler og slår ut med armene.

— Lovteksten er nesten umulig å forstå. Det finnes utallige unntak fra forbudet, og det er en enorm forvirring om hva som er lov og ikke lov. Vi har bestemt oss for å holde oss på den sikre siden, sier han.

Selv Tony Blair, eksstatsministeren som fikk loven igjennom, innrømmet i sine memoarer for et par år siden at forbudet mot revejakt var feilslått og noe av det han angrer mest på.

Sam Butler rister på hodet.

— Tony Blair ble presset hardt av sine egne. Selv i Labour handlet ikke dette primært om dyreplageri, men om å finne en sak som kunne ramme overklassen - og som kunne skaffe Labour stemmer. Dette handlet om sosiale fordommer.

Løgn og bedrag

Hos dyrevernorganisasjonen League Against Cruel Sports, rister Christina Bengston oppgitt på hodet over slike argumenter.

— Det er fullstendig feil at dette handler om sosiale fordommer, eller at man ønsker å ramme de rike. Lovforbudet handlet om å stoppe dyremishandling. Punktum. Det at både enkeltindivider og organiserte jaktlag er blitt tiltalt for brudd på loven, viser at det ikke gjøres noen forskjell på hvem du er, hvor du kommer fra eller hvor mye penger du sitter på.

- Men jaktlagene hevder at dette ikke handler om dyremishandling, og at jakt med hunder er den mest humane måten man kan avlive reven på?

— Vi er helt uenige. Dette er dyreplageri på sitt verste. Jakt med hunder er ingen naturlig jakt, og hundene er ikke naturlige rovdyr. Trenede hunder har en unaturlig fordel. De er fôret, trent, instruert og oppmuntret.

Christina Bengston reagerer også sterkt på motstandernes argumenter om at loven er vanskelig å forstå.

— Det at jegere og jaktlag fortsetter å bryte loven, er ikke lovforbudets feil. Vi vet at majoriteten av jaktlagene fortsetter å jakte ulovlig og ikke har til hensikt å følge loven. Vi mener loven har vært en suksess, og meningsmålinger viser at folk - også på landsbygda - ikke ønsker seg tilbake til tiden med revejakt med hunder.

Tar til motmæle

Tilbake i Alscot Park har jakten vart i flere timer. Vi følger jakten sammen med Cath og Geoff fra Wales, i følgebil, slik mange av landsbybeboerne gjør. Dette er en sosial happening, på samme måte som en fotballkamp.

— Reven er ikke så interessant. Det mest spennende er å se hvordan hundene jobber. Hvor profesjonelle de er, sier Wendy Winfield og Joane Duckett, to eldre damer med kikkert og et trenet syn på revejakten.

— For oss, og jeg tror for de fleste som bor på landet, er revejakten en del av det sosiale limet i lokalmiljøet. Det er sosialt og hyggelig, og vi møtes på puben etterpå, sier Wendy.

Lederen for jaktlaget, Sam Butler, er helt enig.

— Jeg vil si at jakt er helt vitalt for livet på landet. Både sosialt og økonomisk. Tall fra myndighetene viser at 12.500 mennesker er sysselsatt i næringer direkte eller indirekte tilknyttet jakt, som veterinærer, kenneldrift for jakthundene, utleie av hester, våpenmakere samt ansatte på hoteller og bed & breakfast.

Syv år etter jaktforbudet er jakten mer populær enn noensinne. Warwickshire Hunt har doblet medlemstallet. Antall jaktlag i England og Wales er ikke redusert til tross for forbudet. Stadig flere barn og unge deltar i jakten.

Kampen fortsetter

Men kampen mellom tilhengere og motstandere fortsetter med stor styrke, og anklagene hagler mellom partene. Dyrevernerne har gått i kompaniskap med politiet og fôrer dem med bevis. Ifølge jakttilhengerne lurer de i buskene, og tar hemmelig videoopptak av revejakten. Dyrevernerne hevder på sin side at de bedriver nødvendig og fredfull overvåking av jakten.

Siden forbudet trådte i kraft, har det vært 12 saker som har vært gjennom ­rettssystemet. I fem av sakene ble jegerne dømt, syv saker endte uten dom. For de fleste som blir dømt, venter bøter opp mot 50.000 kroner.

Sam Butler er sikker på at det vil bli en omkamp. Men ikke nå. Til det har den konservative regjeringen for mange andre presserende oppgaver. Men statsminister David Cameron har lovet at loven mot revejakt ikke skal bli stående. Christina Bengston i dyrevernorganisasjonen tror ikke det blir noen omkamp med det første. Hun mener de har opinionen på sin side.

I Alscot Park har jakten pågått i flere timer. Først utpå ettermiddagen ser vi for første gang snurten av en rev. Den dukker opp i horisonten, piler over de grønne gresslettene og inn i et skogholt. Senere går det rykter om at den er tatt. Andre vet ikke. Vi velger ikke å spørre. Like greit ikke å vite.

Men det vi vet, er at det definitivt ikke er blåst i jakthornet for siste gang ...