Analytikere i Standard & Poor’s, Moody’s eller Fitch Ratings sitter med nøkkelen til markedene.

Tommelen opp — eller ned?

Gjennom sine bokstavkoder fra toppnivået AAA ned til C eller D påvirker ratingfirmaene hvor mye kriserammede økonomier – og bedrifter – må betale for å oppta nye lån.

— Det finnes to supermakter i verden - USA og Moodys, skrev spaltisten Thomas Friedman i New York Times allerede i 1996.

— Ratingfirmaene er en farlig krykke å lene seg på, sa USAs tidligere finansminister Henry Paulson under en høring i Kongressen om finanskrisen. Han spilte en avgjørende rolle da Lehman-konkursen 15. september 2008 utløste den globale finanskrisen.

— Ratingfirmaene destabiliserer Europa, mener en gruppe økonomer ved det sveitsiske universitetet i St. Gallen. De mener at firmaene har vært for harde med kriselandene i Sør-Europa, mens de to største ratingfirmaene er for milde med USA.

Ratingfirmaene får sviende kritikk i EU etter nedgraderingen av Portugal. Standard & Poor’s sendte i april i år sjokkbølger gjennom børsen i New York og den politiske elite i Washington da firmaet varslet at utsiktene for USA var endret fra «stabil» til «negativ».

Varselet bidro til å øke temperaturen i forhandlingene om gjeldstaket som nå pågår i Washington.

Undersøkelser i det amerikanske Senatet ga ratingfirmaene det glatte lag for en dårlig jobb forut for finanskrisen.

De holdt fast ved gode kredittvurderinger av gjeldspapirer som viste seg å være råtne. Og energikjempen Enron fikk en god rating helt til fire dager før konsernet gikk overende i 2001 i en av de største konkurser verden har sett.

Kritikere hevder at firmaene bommer og forverrer gjeldskrisen. Ratingfirmaene har vært utsatt for kritikk helt siden de så dagens lys for over 100 år siden i kjølvannet av jernbanens vekst i USA.

I 1907 begynte finansanalytikeren John Moody å offentliggjøre sine analyser om jernbaneselskapenes lån i USA. Henry Varnum Poor skrev i 1860 en historie om den amerikanske jernbanen som etter hvert ble til en årbok med finansielle data.

Ratingfirmaene har hatt en enestående posisjon helt siden Bretton Woods-systemet brøt sammen og USA forlot gullstandarden i 1971. Da fikk Standard & Poor’s og Moody’s status av det amerikanske børstilsynet SEC som såkalte «Nationally Recognised Statistical Ratings Organisations». Også Den europeiske sentralbanken henviser til ratingfirmaene i sine statutter.

Ratingfirmaene selv forsvarer seg med at de gir investorene et godt grunnlag for å sammenligne kredittverdigheten for blant annet banker i USA, Europa og Asia. Slike sammenligninger ville politikerne helst sluppet, mener talsmenn.

Ratingene skaper mer transparente markeder som alle tjener på, mener de.

Kritikere mener at ratingfirmaene har hatt for mange bomskudd og at rene markedsinstrumenter, som såkalte CDS-er (credit default swaps), er bedre verktøy for investorer som vil sikre sine penger med ekstra risikopremier.

Og de reiser den evige debatten om ratingfirmaenes økonomiske analyser basert på historiske vurderinger gir et godt verktøy for å vurdere fremtiden.