De siste årene har nyhetssendingene på russisk fjernsyn fulgt denne oppskriften:

Først er det fem minutter med president Dmitrij Medvedev. Deretter er det åtte minutter med statsminister Vladimir Putin. Etter det er det eventuelt Medvedev og Putin sammen.

Da er det første kvarteret av kveldens nyhetssending gått. Ankermannen eller -kvinnen rekker å rase gjennom de viktigste nyhetene fra inn— og utland, før reklamen overtar.

Avsky og tilpasning

Dette har vært russernes TV-hverdag. Reaksjonene ute i samfunnet har stort sett vært todelt:

Mange har vendt seg bort fra fjernsynet i avsky. Andre – og her snakker vi om flertallet av russere – har tilpasset seg den nye virkeligheten i eteren. Tross alt er den ikke så forskjellig fra hva den var i sovjettiden.

Under valgkampen i vinter fulgte de statlige fjernsynskanalene opp i samme spor: Makthaverne fikk daglig bred dekning. Dessuten sendte man en del debatter med de godkjente kandidatene som stilte opp mot Putin. Selv stilte Putin ikke opp i debatter i det hele tatt. Han var jo så travelt opptatt med å styre landet. Rent unntaksvis ble det brakt nyhetsinnslag fra demonstrasjonene i de store byene. Disse var arrangert av en opposisjon som uansett var utelukket fra valgprosessen.

Åpne pustehull

Legger man dette bildet til grunn, er mediefriheten i Russland nesten ikke-eksisterende. Heldigvis er det ikke så mørkt. Man kan spekulere på årsakene, men den eliten som har styrt landet de siste 10–12 årene, har unngått å følge i kommunistpartiets fotspor. Noen viktige pustehull er forblitt åpne. Først og fremst dreier dette seg om avisene.

Naturligvis er ikke avisene helt frie. De viktigste er kontrollert av sterke kapital- eller industrigrupper. Avisene Kommersant og Komsomolskaja Pravda har i dag eiere med tilknytning til Gazprom, Russlands desidert største selskap. Avisen Nezavisimaja Gazeta–Den uavhengige avis–er eid av personer med tilknytning til oligarken Oleg Deripaska. Bare én Moskva-avis, Novaja Gazeta, kan sies å være klart opposisjonell. Ikke tilfeldig er flere journalister tilknyttet denne avisen myrdet de siste årene.

En gullgruve

Men om mesteparten av de russiske avisene ikke er uavhengige, betyr det ikke at de er uten innhold. Tvert imot er de fulle av artikler som er leseverdige og ofte kaster et grelt lys over skjeve sider ved det russiske samfunnet. For utenlandske journalister i Moskva er avisene en kilde man kan øse av med stort utbytte.

Kritisk sans er naturligvis viktig å ha med seg også her. Det russiske samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon, og dessverre gjelder det også for journalister. Redaksjonelle artikler blir fra tid til annen regelrett solgt til høystbydende. Slik har ikke få russiske pressefolk de siste årene klart å skaffe seg en riktig så god levestandard.

Nettsuksess

Hva det var vanskelig å se for seg da Putin etablerte sitt regime for 10–12 år siden, var hvor viktig Internett skulle bli. Et av de mest suksessrike russiske selskapene de siste årene har vært søkemotoren Yandeks.ru, I Moskva og St. Petersburg regner man med at så mye som 70 prosent av befolkningen har daglig tilgang til nettet. Dermed er det blitt mulig for korrupsjonsjegeren, bloggeren og nasjonalisten Aleksej Navalnyj å bli en av Russlands mest kjente skikkelser, helt uavhengig av etablerte medier og maktstrukturer.

Ikke mullahregime

Det iranske mullahregimet har bevist at det er mulig i hvert fall delvis å blokkere kritiske internettsider. Så vidt vites, er det ingen i Putins krets som har antydet muligheten av å bruke den typen muskler. Forhåpentlig er Russland forbi det stadiet i sin utvikling der slikt ville være tenkbart.

– Pressefriheten i Russland har en strålende fremtid – på Internett, utbrøt en kjent russisk journalist da Putin-regimet direkte eller via stråmenn på begynnelsen av 2000-tallet skaffet seg kontroll med store deler av den russiske medieverdenen. Det skulle vise seg at han fikk rett.

Ikke helsvart. Valget i Russland sist helg var ikke fritt, blant annet fordi mediene er ufrie. Men mediebildet er langt fra helsvart i vårt naboland.

Medieblikk