Konkursspøkelset virker langt mindre truende etter at rentene på statslånene er presset ned til levelige 4,7 prosent. Krisebudsjett, spareprogram og pensjonsreform er banket gjennom, tilliten i finansmarkedene er styrket. Fra Berlin og Brussel kommer fjern, men hørbar applaus.

Og italienerne selv, som må bære byrdene av statsminister Mario Montis innstramminger? Hvordan tar de hestekuren?

Jovisst har det vært demonstrasjoner og protestaksjoner. Taxisjåfører har blokkert bykjerner i protest mot liberaliseringstiltak, farmasøyter og advokater har protestert, lastebileiere har sperret veier mot høye dieselpriser og motorveiavgifter.

Det finnes noen sannhetens øyeblikk også for Mario Monti. De øynes nå i horisonten.

Oppslutning

I det store og hele har det likevel gått rolig for seg. Protester som kunne truet med å velte Monti, er uteblitt. Han er den mest populære statsminister Italia har hatt på år og dag, underlig nok, siden budskapet hans stort sett handler om blod, svette og tårer.

Ikke mindre enn 67,2 prosent mener han gjør en god jobb, ifølge en meningsmåling i La Repubblica for noen dager siden. Tallet er astronomisk høyt i et land som er kjent for å mistro sine politikere.

Men så er jo ikke Mario Monti noen vanlig partipolitiker, men en halvpensjonert professor og økonom, hentet frem fra kulissene da fare truet.

Her drar italienerne veksler på legendestoff som nå leses med skråblikk fra vår egen tid.

Den romerske outsider

Den romerske patrisier og statsmann Lucius Cincinnatus hadde trukket seg tilbake fra alt offentlig liv da han en dag i året 458 f.Kr. ble oppsøkt av panikkslagne budbringere fra Roma mens han gikk ute på jordet sitt og pløyde. Han var utnevnt til diktator for et halvt år. Fiendtlige stammer hadde omringet den romerske hær.

Lucius slo ned Romas fiender. Etter at de seks månedene var over, frasa han seg all makt og takket nei til krigsbytte og æresbevisninger som romerne ville gi ham. Lucius vendte i stedet tilbake til plogen sin, og ble samtidig et symbol på de sanne, politiske dyder som den romerske republikk ønsket å identifisere seg med, men som den nokså sjelden maktet å leve opp til.

Idealiseringen av Mario Monti som Italias redningsmann kan lett gå for langt. Parallellføring over et tidsspenn på 2500 år er hasardiøst inntil det meningsløse. Men det er et tankevekkende paradoks at Monti har en så sterk stilling nettopp fordi han kommer fra en outsiderposisjon, ikke til tross for det.

Svak samfunnskontrakt

Det henger sammen med at Italia i årevis har slitt med en svak kontrakt mellom de som styrer og de som blir styrt. Med adskillig hell spilte Silvio Berlusconi på politikerforakt og sitt self made man-image de første årene han var statsminister. Siden ble det vanskeligere. Etter nesten ti år som regjeringssjef ble også Berlusconi oppfattet som en typisk politisk spiller, riktignok med en særegen stil og et reklameinspirert og selvdyrkende språk, men en innsider så god som noen.

Tillitssvikten ble til slutt akutt, men samtidig beredte den grunnen for det som skulle komme. For å si det med Monti selv: ”Det fantes en skjult lengsel i Italia etter en kjedelig regjering som ønsket å fortelle folket den usminkede sannheten.”

Italienerne ser ut til å ha tålt Berlusconi-regimets fall godt. Alternativene så adskillig verre ut, og det greske eksempel moret ingen. For mange var det også en lettelse å få en regjeringssjef man ikke trenger å følge med hjertet i halsen hver gang han beveger seg utenfor landets grenser.

Men det finnes noen sannhetens øyeblikk også for Monti. De øynes nå i horisonten.

På kollisjonskurs

Denne uken har han forgjeves forsøkt å få til en avtale med landets største fagorganisasjon CGIL. Monti vil endre lovverket for å skape et mindre rigid, mer fleksibelt arbeidsmarked, noe han mener er tvingende nødvendig for å skape flere jobber og ny vekst.

CGIL sier ikke bare nei. Organisasjonen med 6 millioner medlemmer vil mobilisere til forsvar for et lovverk som den i over 40 år har betraktet som fagbevegelsens største seier. Det er varslet en dags generalstreik – i første omgang.

Kjernen i striden er en bestemmelse, kjent som paragraf 18, som praktisk talt gjør det umulig for bedrifter å si opp folk så sant de ikke har vist seg fullstendig uskikket, eller oppsigelsene er del av en gjennomgripende omstrukturering av selskapet. En arbeidstager som mister jobben på annet grunnlag, for eksempel fordi bedriften må innskrenke, kan få en dom på at oppsigelsen er usaklig, kreve jobben tilbake, og få utbetalt full lønn for den perioden hun var ute.

Bedriftene nøler med å ansette folk fordi de ikke kan kvitte seg med dem igjen, mener regjeringen. I stedet går mange hundre tusen – særlig yngre – på usikre, midlertidige kontrakter, som gir dårligere vern og lavere lønn. Bedrifter med under 15 ansatte er heller ikke underlagt de samme bestemmelsene.

Dette delte arbeidsmarkedet har vekslende italienske regjeringer prøvd å myke opp i årtier. Hver gang er de blitt drevet tilbake av fagbevegelsen. Nå har Monti bestemt seg for å sette hardt mot hardt. Han mener en reform av arbeidsmarkedet er det viktigste enkelttiltaket for å dra Italia ut av stagnasjonen.

Politisk hodepine

Dette kan bli den store prøven for EUs tidligere konkurransekommissær. I motsetning til Lucius Cincinnatus har han tross alt en nasjonalforsamling å ta hensyn til, Italia er fortsatt et parlamentarisk demokrati selv om landet for tiden holder seg med en statsminister som ikke er folkevalgt.

CGIL har nære bånd til Det demokratiske partiet, som er utgått fra det en gang så mektige italienske kommunistparti. Partiet er del av det parlamentsflertallet som Montis teknokratregjering støtter seg til. Dette blir en vond sak for partiet, ikke minst fordi det sterke oppsigelsesvernet fortsatt står så sterkt i befolkningen. I den samme meningsmålingen som ga over 67 prosents oppslutning om Mario Monti, svarte 60 prosent at de ikke ønsker noen endring av paragraf 18.

Som om oppgjøret med fagbevegelsen ikke var nok: Større tillit i finansmarkedene er ikke etterfulgt av noe oppsving for realøkonomien. Tvert om – den siste uken har nedslående tall stått i kø.

I januar var industriproduksjonen fem prosent lavere enn i januar i fjor. Landets konsum av næringsmidler falt i fjor til det laveste nivå på 30 år. Nasjonalbanken forventer et BNP-fall på 1,5 prosent i 2012.

Lucius Cincinnatus klarte seg med et halvt år, men han skulle bare nedkjempe en hær eller to. Mario Monti må seire i kampen mot stagnasjon og nullvekst, men kan bli innhentet av demokratiets spilleregler lenge før det er mulig.