BT skrev tidligere i uken at Riksrevisjonen har gransket regjeringens prestisjeprosjekter for å få til CO2-fangst fra gasskraftverk. De konkluderer med at det i årene 2007 — 2012 ble brukt 7,4 milliarder kroner på de ulike CO2-prosjektene på Kårstø og Mongstad. Det inkluderer bygging av Teknologisenter Mongstad (TCM), men ikke forskning på CO2-fangst fra gasskraftverk eller bevilgningene gitt i statsbudsjettet for 2013. Dette øker de samlede kostnadene med 3 milliarder kroner.

Reelle kostnader på 14 milliarder kr

Bergens Tidende skrev i juni at de samlede bevilgningene så langt er på 10,5 milliarder kroner. I tillegg vil det påløpe flere milliarder kroner i planleggings- og driftskostnader frem til det tas en investeringsbeslutning for bygging av fullskalaanlegg i 2016. Det gir en total kostnad på 14 milliarder kroner - før det er besluttet å rense CO2 fra gasskraftverket på Mongstad.

For å styrke kontrollen, kommer Riksrevisjonen med en rekke anbefalinger:

• Forbedre risikohåndteringen i statens arbeid med CO2-håndtering.

• Sikre langsiktig bruk av Teknologisenteret, gjennom å redusere driftsutgiftene.

• Styrke Gassnovas arbeid med å utøve kostnadsstyring.

• Styrke arbeidet med å få på plass juridiske og kommersielle rammebetingelser for

transport og lagring av CO2

Milliardutgiftene kan ødelegge for CO2-fangst som klimatiltak, tror Riksrevisjonen:

«Etter Riksrevisjonens oppfatning utgjør de høye kostnadene en risiko for at utbyttet av satsingen på CO2-håndtering ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen. Høye kostnader kan også øke risikoen for at CO2-håndtering for kull- og gasskraftverk ikke vil vinne fram som klimatiltak,» står i det i Riksrevisjonens rapport som ble offentliggjort tirsdag.

Advarer mot driftskostnadene

Slik Bergens Tidende kunne fortelle alt i juni, har driftskostnadene ved TCM økt kraftig. Riksrevisjonen slår fast at det hovedsakelig skyldes «høye personalkostnader, høye utgifter til blant annet elektrisitet og damp og betydelig eiendomsskatt».

Riksrevisjonens mener «det er en risiko for at TCM DAs betydelige gjeld og høye driftskostnader kan redusere industrielle aktørers interesse for å bidra med finansiering», og dermed sikre videre drift ved anlegget.

Riskrevisor Jørgen Kosmo peker på Olje- og energidepartementet, gjennom avtalene med Statoil, har «gitt fra seg vesentlig styringsrett og muligheter for å utøve kostnadsstyring». Det skyldes blant annet at beslutninger krever enighet mellom Statoil og staten. Staten kan derfor ikke ta beslutninger Statoil er uenig i, for eksempel når det gjelder driftskostnader ved TCM.

Avtalene har «i liten grad bidratt til å begrense kostnadene i prosjektgjennomføringen», slår Riksrevisjonen fast.

Revisjonen avdekker også at det er en «risiko for at en transport- og lagringsløsning ikke vil foreligge ved tidspunktet for realiseringen av fullskalaanlegget».

Regjeringen er uenig

Olje- og energiminister Ola Borten Moe er uenig i flere av Riksrevisjonens konklusjoner og er uenig i deler av den kritikken som rettes mot statens styring av prosjektet:

Han mener det er for tidlig å konkludere om at «utbyttet av satsingen på CO2-håndtering ikke vil stå i forhold til den økonomiske innsatsen». Han er ikke enig i at «høye kostnader kan redusere interessen for økt industriell deltakelse i TCM».

Ola Borten Moe avviser kritikken mot avtalene mellom Statoil og staten og mener at en mulighet for å kunne overstyre Statoil vil «derfor virke mot sin hensikt».