Ledelsen har nylig godkjent en stimulansepakke på nesten 1000 milliarder kroner - totalt 55 prosjekter, alt fra bygging av motor­veier til nye T-baner.

Utviklingen er ikke lenger bærekraftig. Den resepten som har tjent nasjonen så bra i lang tid, må oppgis.

Verdensbanken trekker den konklusjonen i flere rapporter.

Den sentrale ledelsen i Beijing er kjent med problemet. Lokale myndigheter i provinsen har nok også fortstått dette.

Krisevarsel

Noen eksperter anslår at den kinesiske økonomien i år kommer til å vokse under 7 prosent. Det ville være en rekordhøy vekst i andre land. For Kina er det et krisevarsel.

Vi må slutte å favorisere statsbedriftene. — Mao Yushi (83), én av Kina mest kjente og internasjonalt prisbelønte økonomer.

- En stimulansepakke er et mislykket tiltak. Det hjelper ikke Kina på sikt, sier 83-årige Mao Yushi, en av landets mest kjente og nylig internasjonalt prisbelønte økonomer.

Investeringer, konstaterer han, er til for at man i fremtiden kan oppnå noe. Men allerede den forrige stimulansepakken i 2008, da 3500 milliarder kroner ble pumpet inn i systemet og det fant sted en enorm kredittekspansjon, førte nesten til tap.

Strukturproblemer

Den gangen bidro satsingen til å dra Kina ut av den globale finanskrisen, men den gikk også ut over små og mellomstore bedrifter. Nå fremstår strukturproblemene enda tydeligere.

- Kina trenger ikke disse investeringene hvis landet ikke ønsker å oppnå noe. Hva Kina behøver er økt effektivitet, avskaffelse av monopoler og riktig konkurranse, en sterkere markedsøkonomi. Vi må slutte å favorisere statsbedriftene, sier Mao Yushi til Aftenposten.

Dyre statsbedrifter

De seneste årene har den kinesiske staten kastet småsparernes penger etter de store statlige selskapene. På papiret har mange av disse statlige foretakene sett lønnsomme ut - 30 av dem finnes allerede på det amerikanske næringslivsmagasinet Fortunes liste over de 500 største selskapene i verden.

Men undersøkelser viser at de fleste av dem i virkeligheten er dyre for landet. De får statsstøtte i form av tomter og fordelak- tige lån i statlige banker. Mellom 2001 og 2008 var den gjennomsnittlige renten på slike lån 1,6 prosent mot en markedsrente på 4,7 prosent.

Eurokrisen

Flere faktorer bidrar til uroen i den kinesiske økonomien.

Krisen i Europa, som er Kinas største marked, har rammet kinesisk eksportindustri hardt. Eurokrisen faller sammen i tid med Beijings vedvarende kamp for å bremse de galopperende prisene i eiendomsmarkedet, noe som i sin tur er blitt et hardt slag for stål- og sementbransjene.

Samtidig er lokale myndigheter rundt i landet rammet av pengemangel. I lang tid har de tatt opp lån og satset på salg av statlige tomter som er en enkel måte å skaffe penger på.

Med nedkjølingen av økonomien er ikke eiendomsselskapene lenger like interessert i nye prosjekter. En gang tar dessuten det tilgjengelige arealet slutt, arealer som har gitt lokale myndigheter penger til store investeringer. Derfor er det behov for nye former for finansiering.

Fra investeringer til forbruk

I Kina er det lokale myndigheter som står for den overveiende delen av investeringene. I august økte disse investeringene i en mer langsom takt enn de har gjort på over ti år.

Nå er det på høy tid at Kina endrer retning og går over fra å la investeringer og eksport stå for en så stor andel av økonomien, til å oppmuntre til innenlandsk forbruk. Dette er det vanligste rådet fra økonomer.

Mao Yushi ser på meg.

Dårligere råd

- Men hvordan skal dette skje? Vanlig folk har en følelse av at de ikke har råd lenger. Da er det vanskelig å få dem til å handle mer. Og de har rett i sin fornemmelse, fastslår Mao.

Ifølge hans beregninger har folkets inntekter som andel av samlet produksjon (bruttonasjonalproduktet), falt det siste drøye tiåret, fra 69 til 57 prosent.

- Og 8 av de 12 prosentpoengene som folk har tapt har gått til å holde statsbedrifter på bena. Derfor må dette opphøre. Og lønningene må øke, sier den 83-årige økonomen.