I går satte partene i lønnsoppgjøret seg sammen for å forhandle for alvor. Fellesforbundet og Norsk Industri er nøkkelspillerne i årets forbundsvise lønnsoppgjør.

Fremdeles kjenner vi ikke de tallfestede kravene. Men det går mot et nokså moderat lønnsoppgjør. Eurokrisen gjør inntrykk.

Ingen blir rik av et enkelt lønnsoppgjør, i hvert fall ikke i år. Men vi er inne i en brytningstid hvor langvarig, høy reallønnsvekst setter gamle prinsipper for lønnsoppgjørene under press.Norge er blitt et høykostland og et velstandsland som aldri før.

Lønnsoppgjør dreier seg ikke bare om lønn; det dreier seg like mye om arbeidsplasser. Økt realinntekt kan ikke vedtas; inntektsvekst forutsetter mer effektiv produksjon.

Eurokrisen har dessuten gitt fornyet innsikt i at det må være noenlunde balanse mellom eksport og import i de fleste år.

Land som låner og låner – som Hellas – kan en stund skyve problemet foran seg. For land som finner masse olje – som Norge – løser problemet seg selv, i hvert fall i noen år.

Frontfagsmodellen

Ingen kan mer om disse vanskelige avveiningene enn ansatte og arbeidsgivere i eksportindustrien.

Det er derfor eksportnæringene får forhandle først. Industrien er «frontfag». Hverken offentlig sektor eller private servicenæringer kan gi et godt svar på hva som er en forsvarlig lønnsvekst for hele økonomien.

Slik har det vært i tiår etter tiår i Norge. LO ble i etterkrigstiden særdeles dyktige til å passe på at ingen grupper fikk lønnstillegg som kunne true utenriksøkonomien.

En god fremstilling av de gamle læresetningene kunne leses i Aftenposten i går, i et innlegg av YS nye sjeføkonom, Helle Stensbak. Frontfagmodellen har en del av æren for det ikke ser slik ut her som i Hellas, skriver hun.

Det usedvanlige med Stensbaks innlegg er at det kommer fra en fagorganisasjon med tyngdepunkt i offentlig sektor. Det kan leses som en formaning til egne medlemmer, ja alle hovedsammenslutninger i offentlig sektor.

Her kolliderer YS med Unio. Unio sier det slik i en uttalelse foran årets oppgjør: «Offentlig sektor er avgjørende for den samlede verdiskapningen i samfunnet og for privat sektors evne til å omstille seg og være konkurransedyktig.»

Poenget med denne retorikken er selvsagt å svekke frontfagmodellen: Det er ingen grunn til at offentlige ansatte ikke kan få høyere lønnsvekst for å styrke rekrutteringen til viktige yrker som lærere og sykepleiere.

Uten fastpunkter

Unio seiler i medvind. For alt er ikke som før. De tradisjonelle fastpunktene som gjennom mange år styrte lønnsoppgjørene, er langt på vei borte. Historien om lønn og konkurranseevne i industrien er blitt mer komplisert.

Først, for et drøyt tiår siden, ble valutakursen sluppet fri. Dermed forsvant det gamle båndet mellom lønnstillegg og konkurranseevne. Høyere valutakurs kan spise opp virkningen av lønnsmoderasjon.

Det ser vi nå. Virkningen av den rekordsterke kronekursen er sterk. Utfallet av et års lønnsoppgjør betyr mye mindre.

Det siste tiåret har dessuten produktiviteten betydd mindre for utviklingen i inntektsnivået i industrien. I stedet har inntektsveksten og mange bedrifters lønnsevne i større grad blitt bestemt av mye høyere priser på norske eksportvarer. Årsaken kan oppsummeres i ett ord: Kina.

Dessuten er det lenge til noe kan true utenriksøkonomien. Eksporten av olje og gass gjør at Norge også hele det neste tiåret vil ha store overskudd i handelen med andre land.

Reallønnsveksten i industrien har gjennom mange år vært svært god, særlig sammenlignet med andre land. Men offentlig sektor er blitt mindre og mindre fornøyd med å være bundet av de samme rammene.

Sannhetens øyeblikk

En dag må Norge skaffe seg nye næringer som betaler for vår import fra utlandet. Alle vet at det er tyngre å bygge opp igjen industrien enn å rive den ned.

Men ingen vet hvor grensene går.

Lønnsnivået i industrien er nærmere 60 prosent høyere enn i andre land.

Grunnen til at dette ikke har ført til en utradering av norsk industri, er at industrien har omstilt seg fra eksportnæring til oljenæring som leverer til norsk sokkel. Norsk industri er nå delt i to. En del lever høyt på oljen, mens den andre delen opplever til dels livstruende åndenød.

Dagens Næringsliv fortalte i går at gjennomsnittslønnen i norsk oljevirksomhet skal ha passert en million kroner.

Det er dette som er det nye: Lønnsnivået i oljeindustrien vil gradvis true resten av industrien.

Hva skal da norske lærere, sykepleiere og ansatte i tjenesteytende næringer i og utenom offentlig sektor gjøre i en slik situasjon?

De skal glede seg over frontfagsmodellen. For aldri har det vært deiligere å følge lønnsutviklingen i industrien.