— Det ville vært naturlig for meg å flytte hjem til Norge siden hovedkontoret vårt er her, men det er vanskelig på grunn av formuesskatten. Jeg vil ikke syte. Jeg har et veldig godt liv og jeg har ikke noe problem med å betale skatt av det jeg tjener, eller det selskapet tjener. Problemet er at slik det er i dag, må jeg fortsatt betale skatt av eierskapet i selskapet også når det taper penger, og det blir feil, sier Laurence Ward Odfjell.

Verdenspendler

I den sterkt sykliske shippingbransjen mener han at det er viktig at redere har en god kapitalreserve for å kunne stå imot i dårlige tider.

— Jeg betaler gjerne en høyere skatt på avkastning, men i vår bransje må man ha finansiell styrke for å kunne hjelpe selskapet i dårlige tider. Det er synd at man i Norge skal gjøre det vanskelig for dem som eier aksjene og den arbeidende kapitalen bak selskapet, sier han.

Jeg så bare en stresset mann da jeg var liten. Jeg sa alltid at jeg ikke ønsket meg det livet han hadde.

I år er det er 100 år siden hans oldefar startet rederiet som i dag bærer familienavnet. Som arbeidende styreformann er Odfjell ofte i Bergen hvor rederiet har hovedkontor. Han er opptatt av å videreføre selskapet i Bergen som en del av det maritime miljøet i Norge.

Selv pendler han mellom Manila, hvor hans samboer og yngste barn bor, Singapore hvor han selv er bosatt, Brasil hvor hans datter fra et tidligere samboerskap bor, Bergen og resten av verden.

— Jeg bruker inntil 75 prosent av tiden min på å reise.

Og egentlig var det aldri meningen hans at det skulle bli slik. I 1984 forlot han Bergen for å utdanne seg til arkitekt i USA.

Tegnet vingårder

— Ved middagsbordet da vi var barn, fikk vi fikk alltid høre av min far at barn skal sees, ikke høres. Vi fikk bare snakke når vi ble tiltalt. Jeg så bare en stresset mann da jeg var liten. Jeg sa alltid at jeg ikke ønsket meg det livet han hadde.

Da den nyutdannede arkitekten fikk oppdraget med å tegne familiens vingård i Chile på starten av 90-tallet, ble sønnen kjent med sin far.

— Det var i løpet av prosessen med vingården jeg først ordentlig ble kjent med ham, og det var etter dette at jeg ble invitert inn i familiebusinessen.

Den unge arkitekten ble en gang invitert til å høre på et strategimøte i familieselskapet i Chile mens han fortsatt holdt på å tegne vingårder.

— Jeg innså at mens jeg holdt på å tegne ting som plassering av lysbrytere, kunne de sitte og snakke om handelsstrømmer inn og ut av Sør-Amerika, og jeg oppdaget da at det var mange spennende muligheter i selskapet.

Utover 90-tallet ble han først trukket inn i terminaldriften familien har i Sør-Amerika. Han fikk styreplass i 2004, og i 2008 ble han direktør for terminalvirksomheten. I 2010 overtok han etter faren som styreleder i selskapet.

- Nødvendig å bo ute

— Jeg var ikke klar for å ta over i 2010, jeg følte jeg hadde mer å gjøre i jobben jeg hadde. Sannheten er imidlertid at min far hadde spurt både i 2008 og 2009 også. I 2010 spurte han egentlig ikke lenger, da fikk jeg bare beskjed om at nå var tiden inne.

Målet til Odfjell er å drive selskapet videre for de neste generasjonene, men er opptatt av at det er i de dårlige tidene det er viktig at eierne har kapital. For Odfjell har løsningen blitt å bosette seg i utlandet.

— Gjennom fire generasjoner har vi passet på å være skodd for gode og dårlige tider. I min generasjon har det vært nødvendig å bo ute for å forsikre at kapitalreserven kunne bevares mest mulig. Gjennom 100 år har vi bygget et selskap som i dag er verdensledende innen for kjemikalietankfart. Dette har skapt store og positive ringvirkninger innenfor den bergenske og norske maritime klynge. Vi håper vi kan fortsette med dette i mange generasjoner til. Problemstillingen er hvordan overlevere til neste generasjon og dette rammer selvsagt mange andre familiebedrifter også.