Arbeidsløsheten i kriselandene i sør avtar ikke, Hellas er i kaos, og bare Tysklands sterke økonomi hindret at hele Europa gikk inn i en økonomisk resesjon denne uken. Etter valgene i Hellas og Frankrike er opposisjonen mot kansler Angela Merkels sparekurs som løsning på eurokrisen blitt tydeligere.Hun har hele tiden sagt at det kommer til å ta mange harde år å komme ut av krisen, og for henne endrer neppe utviklingen det siste halvåret noe.

Men det gjør det altså for Europas befolkning. Og når de velger nye ledere, må nye og gamle hindre overvinnes. Den franske presidenten François Hollande påpekte da han møtte Merkel tirsdag, at alt må på bordet under det uformelle EU-toppmøtet 23. mai, inkludert eurobonds. Men han sa også at han kan undertegne finanspakten dersom det også ble gjort nok for å fremme vekst. Da smilte Merkel.

Valgnederlag

For finanspakten er hennes store bragd. Den er selve bærebjelken i sparelinjen, som blir mer forhatt for hver nye arbeidsløse. Innenlands har det sosialdemokratiske opposisjonspartiet SPD alliert seg med sin partikollega Hollande og truer med ikke å stemme for pakten i Forbundsdagen i juni.

Det er likevel vanskelig å tro at SPD til syvende og sist vil ta belastningen med å stikke kjepper i hjulene for tysk Europa-politikk. Trusselen er snarere et uttrykk for at sosialdemokratene er sterkere enn på lenge, slik det kom til syne i valget i Nordrhein-Westfalen søndag. Med 18 millioner innbyggere har delstaten stor betydning, og det konservative partiet CDU har aldri tidligere gjort det så dårlig der.

Mislykket kandidat

Nederlaget skyldes ikke minst innsatsen til Merkels miljøvernminister Norbert Röttgen, som kom på besøk fra storpolitikken for å prøve å bli delstatsminister. Slike visitter fra hovedstaden til ”distriktene” er omtrent like populære i Tyskland som i Norge.

Dessuten ville han gjøre delstatens gjeld til den store saken og prøvde å føre valgkamp på eurokrisen. Kontrasten til den nære og personlige profilen til den seirende sosialdemokraten Hannelore Kraft var slående, og velgerne var altså ikke i tvil.

Uberørt

Etter nederlaget måtte Röttgen gå av som miljøvernminister. Dermed ble også hans eventuelle kronprinsdrøm smadret. Om den noensinne var realistisk, er en annen sak. Da en valgforsker under et pressemøte nylig ble spurt om hvem som er Angela Merkels aktuelle etterfølgere, svarte han ganske enkelt: - Angela Merkel.

Hennes posisjon i partiet er helt suveren, og hun er bare 57 år gammel. Selv om CDU i delstat etter delstat har gjort elendige valg, er hennes store personlige popularitet uberørt.

Mutti-faktor, kalles det her, Merkel er blitt landsmoder. Tyskland er en trygg havn i et hav av økonomisk kaos, og hun blir ikke lenger bare høyt respektert, men også virkelig likt, skriver ukeavisen Die Zeit i et analytisk portrett.

Gjensidig tilpasning

Her beskrives hvordan Merkel har tilpasset seg sitt folk, hun har beveget CDU mot sentrum, kapret kampen mot kjernekraft og går inn for minstelønn. Men tyskerne har også endret seg. Nå liker de nettopp det ved henne som før var ”østtysk” og fremmed: Sakligheten, mangelen på glamour, at hun er så privat.

Merkel har ingen affærer, skjuler ingen skandaler, hun gjør ingen store gester. Og fordi hennes politiske stil mest handler om å holde mulighetene åpne, bryter hun heller ingen løfter.

Åpning mot venstre

Denne åpenheten, eller pragmatismen, er også hennes sterkeste kort i Europa.

Hun er selvsagt hverken mot vekst eller har problemer med å samarbeide med venstresiden. Ikke minst vet hun utmerket godt at det nettopp var sosialdemokraten Gerhard Schröder som gjennomførte reformene som ligger til grunn for Tysklands økonomiske posisjon i dag.

Under møtet mellom Merkel og Hollande var det da også overtydelig at de begge bestreber seg på enighet når det virkelig gjelder, som den akutte krisen i Hellas.

- Vi er enige om at Hellas må forbli i eurosonen, var hovedbudskapet.

Egeninteresser

Både Merkel og tyskerne er europeere langt inn i sjelen og er villige til å strekke seg svært langt for å redde Europa fra krisen. Men som for alle andre land kommer selvsagt egeninteressen først, påpeker for eksempel Hans Kundnani i tenketanken ECFR. Han mener at Tyskland dessuten er altfor kortsiktig i sin økonomiske politikk, fordi man først og fremst er opptatt av faktorer som prisvekst og inflasjon.

Ettersom eurokrisen fører til økende ulikhet i Europa, og Tyskland relativt sett blir mektigere, er ikke utfordringen for EU-landene lenger å få landet til å ta lederrollen, men å skjønne hvilke argumenter som treffer, slik at landet blir med på løsninger til det beste for alle. Ingen er tjent med et mer isolert Tyskland, heller ikke Tyskland selv.

Flere redningspakker fra tyske skattebetalere blir vanskeligere å tenke seg, men for eksempel skattefordeler for investeringer i Spania og Italia er noe helt annet. Kansleren er blitt den hun er nettopp fordi hun ikke er hverken upåvirkelig eller ubøyelig.