"Keine Experimente" var Konrad Adenauers kjente og diskrediterte slagord for etterkrigstidens Vest-Tyskland. Men Adenauer, som var tysk kansler fra 1949 til 1963, og hans samtidige statsledere i Europa satte i gang et grandiost politisk eksperiment. De avga makt til ikke-valgte institusjoner og lukket medlemsstatene inn i et overnasjonalt samarbeid som skulle hindre nye totalitære tragedier. Denne konstruksjonen — Kull- og stålunionen - ble utviklet og sikret gjennom den Europeiske domstolen og dens stadige domsavsigelser. I avgjørende domsavsigelser på 1960-tallet ble det slått fast at Fellesskapsretten har forrang frem for nasjonal rett og direkte effekt i medlemsstatene. Domstolen slo fast at statene ved å etablere et fellesskap har innskrenket sine suverene rettigheter og har skapt en rettsorden av ubegrenset varighet.

Hvordan EU i det hele kan bestå, er et mysterium om en følger medienes dekning.

Et overnasjonalt eksperiment

Resultatet ble etter hvert den Europeiske Union. En orden som har omskapt nasjonalstatene til å bli medlemsstater i et overnasjonalt eksperiment. Det har omformet det politiske, rettslige, sosiale og kulturelle landskapet i Europa på en gjennomgripende måte. Gjennom et felles regelverk for ikke-diskriminering og likebehandling er det strukket et finmasket nettverk av reguleringer på de fleste samfunnsområder over hele Europa. Vi har vært vitne til en stille revolusjon som har brutt ned stengsler og barrièrer, endret mentaliteter og fiendebilder, utbredt demokrati og rettsstat. Borgere og stater er involvert i et vidtrekkende og grenseløst samarbeid. Det har bidratt med så mye nytt at selv norske EU-motstandere stusser. Vil vi egentlig avvikle Schengen og stille oss i passkøer på nytt?

Det er mange fordeler med et åpnere og friere Europa. Hvor hadde for eksempel Norge vært uten adgang til verdens største marked gjennom EØS-avtalen eller uten den arbeidsinnvandring som den åpnet opp for? For mange kommer det imidlertid som et sjokk at vi er med i et forpliktende samarbeid, der vi ikke bare kan høste fruktene. Kontantstøtte og barnetrygd kan ikke reserveres norske statsborgere, og romfolket kan ikke utvises. De er europeiske statsborgere og har således rettigheter. Her har vi med sivilisatoriske fremskritt å gjøre og Norge er med i "det gode selskap".

Begrensninger

EU-tilknytningen begrenser imidlertid det nasjonalstatlige demokrati. Hva vi så skal forstå med demokrati i dag, blir et stadig mer brennende spørsmål også i Norge. Når Stortinget ikke er i stand til suverent å sette eierskapsbegrensninger på fiskeoppdrettsanlegg eller til å bestemme hva som skal på anbud eller ikke, bør det nytenkning til.

Daglig viser finanskrisen hvor maktesløse nasjonale demokratier er. Deres dagsorden kontrolleres ikke av dem selv, men av finansmarkeder ute av kontroll. Hva skal en med et demokrati som ikke kan handle? Ikke bare finanskrisen, men også klimakriser og menneskerettighetsbrudd roper på overnasjonal beslutningskompetanse. Hadde ikke EU eksistert, vil vi måtte oppfinne det på nytt, som Ulrich Beck sier. EU er, tross sine feil og mangler, det eneste eksempel på en overnasjonal organisasjon med demokratiske trekk.

Lite handlingsrom

EUs fremtid er et av vårt tids mest brennende spørsmål. Et rett nok lite flertall av Norges befolkning sa nei til EU-medlemskap i 1994, men er likevel gjennom EØS-avtalen og andre avtaler med på det meste som skjer. Intet departement, intet rettsområde er uberørt av EU. Hjemmelen for å vedta EØS-avtalen var Grunnlovens paragraf 93, men den hjemler bare avgivelse av suverenitet på et begrenset område. Hvor er det folkelige mandatet for den omfattende EU-tilknytningen?

Mang en politiker har fått en bratt læringskurve på Stortinget når det blir klart hvor lite handlingsrom der er for nasjonal politikk, hvor bundet en er til internasjonale avtaler og konvensjoner. Hva EU betyr, og hva Norges tilknytningsform impliserer, er det skremmende lite kunnskap om.

Politikerne vegrer seg og drar ugjerne til Brussel. Journalister er umotivert, drevet som de er av knappe tidsfrister og av forestillingen om et konsumorientert og ignorant publikum. Men alt vi vet, vet vi fra mediene. Hvordan EU i det hele kan bestå, er et mysterium om en følger medienes dekning.

Overlevd tross kriser

Samfunnsviterne på sin side dyrker nasjonalstaten som om den var den absolutte og endelig makten, for å sitere Hegel. Men hvordan kan det ha seg at EU har overlevd så lenge — tross de mange kriser? EU burde jo være det mest sentrale forskningsspørsmål i fag som er grunnlagt på bestrebelsene på å forstå betingelsene for sosial og politisk integrasjon. De få forskningsbidrag som finnes drukner i støyen fra nei-sidens kampanjer og medienes uvillighet til å gå dypere inn i stoffet. Eksperter av ulikt slag har predikert europasamarbeidets sammenbrudd så lenge jeg kan huske. Økonomene har en tendens til å se politikk som refleks av økonomi. Men da skulle jo drakmer forlengst vært innført i Hellas. Når så en sist noen som tok selvkritikk på feilaktige spådommer? De intellektuelle, hvis de mot formodning finnes, glimrer med sitt fravær.

Krever solidaritet

Det europeiske eksperiment kan lykkes eller det kan bryte sammen under presset fra finanskrisen. Situasjonen i eurosonen utvikler seg fra dårlig til verre. Også store økonomier som Spania og Italia vakler. En europeisk løsning på krisen krever solidaritet. Det er alltid en knapp ressurs, men den har til nå blitt holdt på et minimum av teknokratiske grunner i EU. Det europeiske folk har sjelden blitt kalt på. Men når grekere og spanjoler krever mer solidaritet fra resten av Europa, hvorfor ikke også fra Norge; et land som inntil nå har vært gratispassasjer på det europeiske integrasjonsprosjektet. Hva skjer med EU, hvor mye er Norge berørt på ulike områder, hvordan kan det handles og hva er vårt ansvar?

Kunnskapsløshet

Den besynderlige situasjonen for Norges EU-tilknytning viser seg tydelig i forskningspolitikken. I EU-debatten er det mye synsing og stor mangel på tunge forskningsbidrag. Grunnleggende og uavhengig forskning er uomgjengelig for en kunnskapsbasert politikk. Derfor settes det av midler til forskning på områder som arbeidsmarked, velferd og aldring, rus, skole- og utdanning, landbruk, transport, likestilling, klima og miljø, energi og bistand. Men ikke til europaforskningen.

Utenriksdepartementet, som tross alt bidrar med det lille som er til EU-forskningen, har over 800 millioner kroner årlig til forskning og kunnskapsproduksjon knyttet til bistandsspørsmål, hvorav ca. 150 millioner kroner benyttes til bistandsforskning i Norge. Programmet som skal "heve kunnskapsnivået om russiske forhold" styrkes fra 45 millioner til 150 millioner kroner for perioden 2012–2016. Dette mens EUs utvikling, som betyr så mye, avspises med smuler av bevilgende myndigheter. Kunnskapsløshet, kan jo være en kalkulert strategi, men den koster. La oss håpe det ikke kommer til å koste for dyrt for Norges del.