Jeg har vært på nett siden jeg var veldig liten. Foreldrene mine trodde ikke på spøkelser eller pedofile eller skrømt, så jeg fikk relativt fri tilgang til www fra ung alder. Sikkerhetsfilter ble installert mellom øra, med relativt stort hell, og som min mor sa da hun oppdaget at jeg hadde grisete samtaler med eldre menn på nett: «Man kan ikke bli gravid av sånt». Så sant, så sant ...Jeg lærte mye om data, jeg lærte mye om engelsk, og jeg lærte mye om de mørkere sidene av internett og den menneskelige psyke. Relativt uten traumer.

Facebook

Men det er ikke det, kjære fremtidige arbeidsgiver, som jeg vil ta opp med deg. Det jeg vil snakke med deg om er sporene jeg har lagt igjen på nett etter at jeg sluttet å bruke et kallenavn, og om hva du finner om du leter etter meg. La oss starte med Facebook. Jeg har vært på grisefylla før. Det har sikkert du også. Vi har begge sikkert «venner» som liker å legge frem bevis. Vi er voksne mennesker. La oss bare glatte over det bildet av meg med en akevitt i hver hand og en bamse teipet til hodet. Så skal ikke jeg ta med meg mobilkamera på julebordet om du ansetter meg. Det samme gjelder halloweenkostymene fra da jeg var 17. Det er utkledning. Det er på tull. Og Star Trek-uniformen kler meg ypperlig, takk.

Twitter

Twitter er stedet for one-liners. Du kan ikke si noe mer sofistikert enn at det passer inn på 140 tegn. Og om du sjekker min strøm, er den full av generaliseringer om politikk, økonomi og mennesker, oser av svart menneskesyn, er stappet med ironi. Det betyr ikke at jeg ikke kan skrive kjedelige rapporter. Språket der er til gjengjeld muntlig, og er fullt av skrivefeil og ironisk bruk av vanlige stavefeil. Poenget er at man må kunne reglene for å bryte dem så grundig.

Blogg

Jeg har blogg, som så mange andre. Den er full av matprating. Faglig samfunnsvitenskap. Og mer ironiske poster. Fra den vil du finne ut at jeg: Leser avisene, liker å lage sterk mat, slanker meg innimellom, kan engelsk, og har sosialpolitisk utdannelse. Jeg vil bare nevne at et par av postene ble skrevet mens jeg hadde svineinfluensa eller i fylla. Eller i valgkampen, som jo er like ille som svineinfluensa og fylla kombinert.

Google

Om du vil ha noe mer grums om meg, er vel Google stedet. Bortsett fra at jeg har fikset på Google-resultatene mine. Jeg har kjøpt mitt eget navn som domene, og har lenker fra alle mine nettprofiler til alle andre nettprofiler. Twitter og blogg linker til linked-in, som linker alle andre steder. Andre folks blogger nevner min blogg som en del av den store samtalen. Jeg nevner andre. I starten spurte Google: «Mente du Oda Krohg». Det gjør den ikke lengre. Det var lett for meg å bli kvitt mindre heldige ting fra fortiden min. Og om de ikke er helt borte, så er de forvist til side 5 av googleresultatene, som jo er like ille som å ikke finnes. Moralen er som følger, ikke tro alt du finner på internett.

Hva er min mørke hemmelighet? Jeg løp orientering da jeg var yngre. Resultatlistene fra et treningsløp i Spania var ikke mye å skryte av. Men dem skal du være god om du finner. Og jeg løper bedre nå.