Mellom de to står den franske arkeologen Nicolas Engel.

Fra toppen av Aynak-fjellet kan han på den ene siden se ned på de hvite— og blåmalte brakkene til det selskapet China Metallurgical Group (MCC), som bak grønne gjerder og mye sikkerhet venter på at gruvedriften i verdens nest største uutnyttede kobberreservat kan starte.

På den andre siden av fjellet foregår hektisk aktivitet. Lastebiler frakter jord, arbeidere dytter trillebårer og arkeologer graver, alt for å redde restene av en 2000 år gammel buddhistisk by som vil bli sprengt i biter når gruvedriften begynner.

- Klosteret der borte kan det tenkes at vi klarer å redde, sier Engel. Han peker ned mot en liten klynge ruiner på en av de mindre fjelltoppene et stykke unna.

Så vender han oppmerksomheten mot de større ruinene nærmere Aynak, der hundrevis av mennesker – deriblant team av afghanske og internasjonale arkeologer — jobber. - Men bebyggelsen her vil helt sikkert bli ødelagt når kineserne begynner arbeidet, sier han.

Arkeologene har tre uker igjen før de må legge fra seg spadene. Før fristen går ut ved nyttår må de ha klart å redde så mye som mulig av Mes Aynak, Afghanistans største buddhistiske arkeologiske felt. Stedet sies å ha vært blant de viktigste langs Silkeruten.

Diger investering

Men la oss for et øyeblikk forlate kampen mot klokken ved Aynak-fjellet - der desembersolen for øyeblikket er på historiens side og smelter snøen og isen som ligger på bakken - og heller ta en nærmere kikk på hva dramatikken bunner i:

I 2007 vant det statseide kinesiske selskapet MCC rettighetene til Mes Aynak - kobberreservene rundt Aynak-fjellet. Det var ikke bare den første store kontrakten for Afghanistans naturressurser, men også den største utenlandske investeringen i landets historie. Kinesernes bud var på over 3 milliarder dollar (over 17 milliarder norske kroner), og inkluderte løfter om å bygge en sårt tiltrengt jernbane og et kraftverk.

Verdensbanken anslår at prosjektet kan gi 541 millioner dollar i årlige inntekter for Afghanistan, og at det kan skape 5000 nye jobber. Det er gode nyheter i et land som spås store økonomiske vanskeligheter etter at NATO drar, når bistandspengene uunngåelig reduseres.

De afghanske myndighetene håper at landets rike naturressurser - anslått å ha en totalverdi på 3000 milliarder dollar – kan bidra til å tette hullene i statsbudsjettet etter 2014. I de mange budrundene om kontrakter de siste årene har Kina ikke bare sikret rettigheter til Mes Aynak, men også til oljeutvinning i vassdraget Amu Darya nord i landet.

- Noen er bekymret for at to av de største kontraktene er gått til Kina. Men vi er opptatt av å ha et godt forhold til alle våre naboer, samt å spre kontraktene, sier direktør Ghazaal Habibyar i gruvedepartementet til Aftenposten.

Risikabel investering

For Kina er Mes Aynak en potensielt svært verdifull, men høyst risikabel investering. Gruven ligger i den konfliktfylte Logar-provinsen, der Taliban står sterkt. Den dårlige sikkerheten i området har gjort at arbeidet er gått tregere enn forventet.

Etter planen skal gruvedriften starte i 2014, samme år som NATO trekker seg ut. Men få av kildene vi har snakket med, tror dette er et realistisk mål. Det har ikke lykkes Aftenposten å få en kommentar fra MCC.Som en del av kinesernes avtale med de afghanske myndighetene vokter 1500 afghanske politimenn Kinas investering i Mes Aynak. For å nå kobberfjellet må besøkende gjennom fire kontrollposter. Likevel ble det i sommer sendt raketter mot MCC-leiren fra fjellene rundt. Det sies at angriperne lyktes i å skremme vekk en del av ingeniørene i de hvite og blå brakkene.

Arbeidet med jernbanelinjen som kreves for å frakte kobberet ut av landet, ligger også håpløst langt bak skjema på grunn av den dårlige sikkerheten.

Kinas interesse

Kina har holdt en svært lav profil i nabolandet under hele den NATO-ledede krigen. De kinesiske myndighetene har ikke ønsket at noen part i krigen skulle vinne: Hverken amerikanerne, som kineserne mistenker for å forsøke å omringe Kina gjennom allianser og militærbaser i nabolandene, eller Taliban, hvis fundamentalisme kineserne frykter kan smitte over på uiguriske separatistgrupper i Vest-Kina.

Kanskje kan Kinas oppfatning oppsummeres i uttalelsen til en kinesisk tjenestemann i 2009: "Kina ønsker at USA skal være i Afghanistan lenge nok til å sørge for sikkerhet der — men ikke en dag lenger."

Nå som NATO trekker seg ut og et maktvakuum trolig vil oppstå, later Kina til å ta en mer aktiv rolle - i stor grad motivert av økonomi, men også av politiske og strategiske hensyn.

Som et tegn på dette, ble Afghanistan i sommer gitt observatørstatus i Shanghai Cooperation Organization. I høst besøkte den daværende kinesiske sikkerhetssjefen, Zhou Yongkang, Afghanistan. Han er den mest høytstående kinesiske tjenestemannen som har satt fot i Kabul på nesten fem tiår. Under besøket signerte de to landene en rekke avtaler om økonomi og sikkerhet, blant annet en som innebærer at Kina hjelper til å trene opp den afghanske politistyrken."En hovedfaktor i Kinas tilnærming til Afghanistan har vært tilgang til naturressurser, ansett som en forutsetning for den sterke økonomiske veksten som kreves for å sikre Kinas interne stabilitet," skriver Christian Le Miére, Gary Li og Nigel Inkster om Kina i boken Afghanistan to 2015 and Beyond .

"I et forverret sikkerhetsklima vil Kinas instinkt være å gjøre alt det kan for å sikre sine egne grenser og samtidig unngå å ta parti eller unødvendig irritere noen av aktørene. En viktig faktor i Kinas beregninger vil være at hvis de ikke kan utnytte Afghanistans naturressurser, vil intet annet land heller kunne gjøre det. Og når og hvis stabilitet gjenopprettes, vil Kina være i en god posisjon til å gjenoppta det kommersielle engasjementet."

Buddhistisk by

Kineserne er ikke de første som har vært interessert kobberet i Mes Aynak, der det i dag anslås å være 240 millioner tonn koppermalm. Trolig er kobberreservene årsaken til at en buddhistisk handelsby blomstret opp der for rundt 2000 år siden. Arkeologer, som i ruinene har funnet mynter som kan dateres til det første århundre før Kristus, har funnet gruveinnganger og andre spor etter tidligere gruvedrift.

I fjellskrenten denne desemberdagen sitter den britiske arkeologen Thomas Alexander Eley med målebånd og notatblokk. For et par dager siden snublet over det han mener er et eldgammelt ildsted for kobbersmelting.

— Det er veldig synd at alt dette blir ødelagt. Det er uerstattelig, og det er en del av Afghanistans historie som du ikke hører så mye om, sier han.

Tapet er spesielt vanskelig for historikere å svelge etter det som skjedde i med Buddha-statuene i Bamiyan. I 2001, mens Taliban ennå satt ved makten, sprengte de to statuer i biter. I dag står to digre, gapende hull i fjellet igjen som påminnelser om Afghanistans preislamske fortid.

Krig eller fred?

At kulturarven ødelegges er imidlertid ikke det eneste som bekymrer ved kinesernes investering. Budrunden, som MCC vant i konkurranse med selskaper fra Canada, Russland og USA, ble kritisert for manglende åpenhet.

Organisasjonen Global Witness er bekymret over at kontrakten mellom MCC og de afghanske myndighetene ennå ikke er offentliggjort, nesten fem år etter at den ble signert. De advarer dessuten om at naturressurser i mindre stabile strøk av verden gjerne har bidratt til å øke konflikter, som i Sierra Leone og Den demokratiske republikken Kongo.

Ofte har det også bidratt til økt korrupsjon. For selv om inntekter fra gruven kan brukes til å fylle hull i statsbudsjettet, kan de like gjerne bli brukt til å fylle lommene til de allerede rike og mektige.

Som den første av Afghanistans store gruvekontrakter legger Mes Aynak-avtalen standarden for alle Afghanistans gruvekontrakter. Derfor er det usikkert hvorvidt det kommer til å bli en velsignelse eller forbannelse for det afghanske folket, sier Juman Kubba i Global Witness.

NiamatullahIbrahimi, grunnlegger av organisasjonen Afghanistan Watch, er enig:

— Vi er bekymret for at hvis dette ikke blir godt håndtert, har naturressurser potensial til å øke og forsterke konflikter, sier han.

Tapt

I et krigsherjet land er imidlertid valget mellom konflikt og fred vanskelig. Og i et fattig land er valget mellom penger og kultur egentlig ikke reelt.

- Det er utenfor vår kontroll. Det var en politisk beslutning, og de valgte kobbergruven, sier arkeolog Nicolas Engel på toppen av Aynak-fjellet.

I fjellskrenten arbeides det på spreng. Arkeologene håper at fristen vil utsettes, siden kineserne ikke ser ut til å være klare til å starte gruvedriften likevel. I mellomtiden sender arkeologene alt de finner av stupaer, mynter, statuer, kobber og veggpryd til relativ trygghet i museet i Kabul.

Resten vil for alltid gå tapt når fremtiden kræsjer med fortiden.