Ikke på mange, mange år har fisken hatt så mye mat og så gode oppvekstforhold i det som kalles verdens største spiskammer.

En trål med noe som ser ut som gjørme, hentes opp fra 166 meters dyp i Billefjorden. Forskere fra Havforskningsinstituttet, Akvaplan Niva, russiske Pinro og Murmansk marinbiologiske institutt klarer ikke å skjule sin spenning. Med store smil gyver de løs på massen, som sorteres gjennom 5,5-millimeters filter, og plutselig kryr det av ørsmå liv i de hvite kassene på dekk på forskningsfartøyet «Johan Hjort».

Ikke bare én gang, men hundrevis av ganger hentes det bunnprøver. Her jobbes det døgnet rundt, og etter hver økt blir forskerne og deres medhjelpere grundig spylt før de får entre skipets indre gemakker.

I Barentshavets bunn finner forskerne et bredt utvalg børstemark og andre mindre dyr med høy produksjon. På havbunnen er det mer snegler, sjøstjerner og andre dyr enn det man tidligere har registrert. Dypvannsreker dominerer helt nede på bunnen, og det registreres også mer kråkeboller i nord. Begge er attraktive for mange fiskeslag.

I år er det dessuten påvist en større mengde brennmaneter i vannmassene. Disse er mat både for fisk, fugl, sel og hval. Antallet raudåte, havets største biomasse, er solid og økende i Barentshavet. Det samme er mengden små krepsdyr som har som viktigste funksjon å bli spist av andre.

Forskerne finner også mer yngel av rognkjeks, polartorsk, uer, langebarn og torsk.

Akkurat nå er forskningsskipet «Helmer Hanssen» lenger nord for Svalbard enn tidligere. Samtidig er dets russiske kollega «Vilnjus» lenger nord og øst for Novaja Semlja enn normalt. Iskanten er lenger unna enn det man noen gang har målt i september, og forskerne følger etter.

Samtidig dekker fartøyene «G.O. Sars» og «Johan Hjort» det enorme Barentshavet etter et bestemt mønster, og det samles inn store mengder prøver. Alt er viktig for å forstå hvem som lever av hva i havområdene. Hver minste organisme har sin viktige plass i systemet. Små forandringer blir registrert. I år er nyheten at maneter har funnet veien nordover, noe som knyttes til en ørliten økning av temperaturen i havet.

I flere tiår har norsk og russiske forskere samarbeidet om å analysere Barentshavet, samt gi råd om fiskekvoter. Lenge jobbet man med egne torsketokter, loddetokter og blåkveitetokter. Nå tenker man stort, og ser etter alt. Økosystemtokter er blitt et begrep som mange andre kystnasjoner nå skjeler til Norge for å få vite mer om.

Havforskerne og deres metoder får mye av æren for at den nordøstatlantiske torskestammen er større enn på mange, mange år. Forvaltningen har vært vellykket, og fiskerne og industrien kan glede seg over rekordstore kvoter i årene som kommer.

- Vi har hele økosystemet i hodet samtidig. Alt henger sammen med alt, sier havforsker Lis Lindal Jørgensen ved Havforskningsinstituttet. Hun er toktleder på «Johan Hjort» og koordinerer hele årets økosystemtokt i Barentshavet.

«Støvsuger» havet

Alle funn blir sortert etter art og registrert. Man undersøker hva de enkelte spiser, og sammenligner dette med utvalget på havets bunn.

Ut fra kunnskap om livet på havbunnen og hvor yngelen trives best, kan sårbare områder avstenges, slik at «fødestuen» får være i fred.

- Havområdene utenfor Svalbard er ekstra spennende, siden arktisk og atlantisk vann møtes her. Derfor er mangfoldet av arter stort, og vi kan hente ut ny kunnskap, sier forsker Lindsay Wilson fra Akvaplan Niva.

Hun beskriver livet på havbunnen som et komplett samfunn som lever for og av hverandre. Mange arters eneste oppgave er å bli spist av andre. Når balansen er riktig, produserer de forskjellige markene og sneglene mye mat til resten av næringskjeden. Hver art, uansett størrelse, har sin spesielle og viktige rolle. Slik er det også oppover i vannlagene, der mengden dyreplankton, åte, er avgjørende for fisken.

Unikt prosjekt

Det er stor internasjonal interesse for den database Havforskningsinstituttet og Pinro sammen har bygd opp fra Barentshavet. Ingen andre steder i verden blir bunndyr overvåket så systematisk som her, og endringer registreres hurtig. Forskerne ser at artene trekker nordover, og det er blant annet observert blåskjell ved Svalbard. I år ser de at mengden manet øker, noe som også kobles til at havtemperaturen har økt litt.

Forsker Elena Eriksen er ekspert på å bestemme arter, og på dette toktet fant hun 40 forskjellige fisker. Flere har vanlig folk ikke hørt om, men arter som langebarn har en viktig plass i økosystemet, som mat for større fisk.

- Vi har på dette toktet observert mer yngel av blåkveite enn noensinne. Det er godt både for bestanden og for fiskerinæringen, sier Eriksen.

Forsker Lis Lindal Jørgensen er opptatt av hva fisken spiser, og mener her fortsatt er mange ubesvarte spørsmål.

- Noen fisk er spesialisert, andre spiser alt. Men dette kan endre seg mellom havområdene. Det er også viktig å se hvordan menneskelig aktivitet påvirker havbunnen og kan ødelegge nøye sammensatte bunndyrsamfunn, sier hun og viser til at både fiskernes trål og oljeindustriens aktivitets setter spor etter seg.

-  Vi ser også at enkelte arter tåler stress, og tilpasser seg, mens andre er svært sårbare. Et korallrev er sårbart. Ødelegges det, så rammes alle de andre som finner ly og mat i korallrevet, sier Lis Lindal Jørgensen.

- Lenge er bunndyr blitt sett på som ubetydelige. Nå vet vi at de har en svært sentral rolle i hele økosystemet. Derfor bør Fiskeridepartementet lytte til vår forskning og si stopp til aktivitet i enkelt deler av Barentshavet. Da vil fiske— og dyrelivet her øke ytterligere, sier havforskeren.