Kaninen Elias er en svært fin fyr som kom til Dyrebeskyttelsen i mars. Nå er han kastrert, og bor midlertidig hos meg.Et fosterhjem er som et hjem for kaninen. Den lever akkurat som den ville ha gjort i en adoptivfamilie — bortsett fra at fosterhjemmet ikke er en varig løsning. I et fosterhjem sosialiserer man og trener kaninene akkurat som man ville gjort med sine egne. Fôret og høyet får jeg sponset (men siden mamma aldri gidder å hente høy, kjøper jeg fortsatt mitt eget).

En av de beste tingene med å være fosterhjem er å se dyrene tilpasses en hverdag med mennesker. Elias er jo ganske vant med mennesker, men har var ikke vant med alle lydene i huset. Det tok allikevel ikke lang tid før han kunne sove seg gjennom støvsuging og snekring (vi pusser opp), og vaskemaskinen sluttet å være skummel etter 10 minutter. Så det gikk fort, og nå er han nesten helt rolig samme hva slags lyder han hører. Eneste er når hunder bjeffer, da våkner han til.

En annen fin ting er å bli kjent med dyret du har i fosterhjem. Jeg ser det som en fryd å få bli kjent med så mange herlige dyr, og med fosterhjem kommer en jo enda tettere på. Jeg kjenner mange av dyrene på hjelpesenteret godt, men jeg kjenner garantert Elias best av kaninene fordi jeg jo har levd med ham som et familiemedlem i to uker.