Økonomi

Jordbruksopprøret

Miljøbevisste byfolk vender ryggen til plastpakkede grønnsaker. Stadig flere kjøper seg inn i gårder for å høste egen mat.

— Hm. Gulrøtter, poteter, squash, knutekål ... har vi fått med oss alt nå?

I høstsolen på Øverland gård, konstant ruggende på en barnevogn, går Mona Kirkerud (35) nøye gjennom ukens høsteliste. Den er fyldig. Nå i september bugner det av grønnsaker andelshaverne på gården kan plukke med seg hjem.

— Mangold har vi glemt. Det kan vi ta.

Mangold ?

— En slags salat, som brukes omtrent som spinat. Du kan putte den i supper og slikt, forklarer Kirkerud.

— I butikken ville jeg nok bare kjøpt rucola, så jeg har utvidet grønnsaksrepertoaret mitt mye etter at jeg kom hit. Inntaket også, forresten, sier hun.

I høst dropper Kirkerud og mannen Torstein Nilsen (40) plastinnpakkede grønnsaker i butikken til fordel for egenhøsting rett fra jorden på bondelandet i Bærum. De er ikke alene: En fersk rapport fra Telemarksforskning viser et kraftig oppsving i interessen for andelsbruk de siste årene.

Ideen går ut på at man betaler et årlig beløp for en andel av produksjonen på en gård og høster eller mottar varer direkte fra gården.

Opposisjon

Rundt 1500 personer i Norge er tilknyttet et andelsbruk. Totalt er det nå 16 slike gårder i landet. Åtte av dem har kommet til de to siste årene, og flere er under planlegging.

Det er primært byfolk som lokkes, og de mest bynære av gårdene har lange ventelister. 93 prosent av andelshaverne har høyere utdannelse. Felles for alle er at de har høy bevissthet rundt miljø- og helsespørsmål, ifølge rapporten.

— Mange er skeptiske til maten de får i butikken. Folk vil ha noe annet enn det de finner i hyllene der. Det er en slags opposisjon til systemet vi har i dag, med et globalt matmarked der man ofte ikke kjenner opprinnelsen til maten man spiser. Folk vil ha lokale matvarer, og helst skal det være økologisk, sier forsker Christine Hvitsand i Telemarksforskning.

På Øverland står rundt 280 personer på venteliste. Kirkerud og Nilsen måtte selv vente ett år før de fikk plass. Andelsbruket på Øverland ble etablert av en stiftelse i 2006, som det første og eneste i sitt slag i Norge. Nå har gården 350 andelshavere som betaler 2000 kroner hver i året.

Dropper butikken

Kirkerud og Nilsen bor på St. Hanshaugen i Oslo, jobber som lærere i Bærum og fyller selv kjøleskapet med grønnsaker fra gården en gang i uken. På ukens høsteliste får andelshaverne beskjed om hvilke grønnsaker de kan høste, og hvor mye de kan ta.

— Nå for tiden kan vi høste nesten mer enn vi klarer å spise, så vi er blitt flinkere til å fryse og sylte. I fjor kunne vi hente poteter, gulrøtter, løk og rødbeter på låven helt frem til etter jul. I sesongen kjøper vi knapt grønnsaker i butikken. Kanskje bare paprika, som vi ikke har her, sier Kirkerud.

Hun sier det var ønsket om bedre tilgang på kortreiste og økologiske grønnsaker som drev dem ut på landet. Dette er også den desidert viktigste drivkraften bak trenden, ifølge rapporten fra Telemarksforskning.

Ingen har imidlertid oversikt over hvor mye grønnsaker og gårdsprodukter som omsettes gjennom andelsgårdene i Norge, ettersom kundene i stor grad høster selv. Men over en tredjedel av deltagerne sier de får dekket behovet for grønnsaker i vekstsesongen. Rundt 40 prosent sier de supplerer fra butikk, fordi de ønsker andre ting som ikke produseres på gården eller at de rett og slett ikke får høstet ofte nok.

Da Aftenposten besøker Øverland gård, er det dugnad på gang og fullt liv på jordene. Poteter skal høstes. Salat skal lukes. I salatbedene jobber flittige, små og store grønne fingre, akkompagnert av munter pludring og et jevnt trafikksus fra Griniveien litt lenger borte.

— Dette er en veldig fin aktivitet å ta med barna på. Vi bor på Torshov og St. Hanshaugen, så det er deilig å komme fra byen og ut hit, sier Camilla Høyem.

Sammen med søsteren Charlotte Høyem Osburg og hennes to døtre sitter de på huk og sørger for at ugresset ikke får fortrenge salaten. Carla (2 1/2) har satt seg rett ned i åkeren, mens søster Pia (snart 5) gjør sitt beste for å skille salat og ugress.

— Vi høster kanskje annenhver uke og ender opp med å kjøpe ganske mye grønnsaker i tillegg fordi vi ikke rekker å dra ut oftere. Dette er vår andre sesong, og vi kommer til å fortsette til neste år – barna ønsker også at vi skal gjøre det, sier Høyem Osburg.

Krangle-haner

Nettopp ønsket om at familien skal lære mer om hvordan maten de spiser blir til, og opplevelsen av å dyrke egen mat, er en viktig drivkraft for andelshaverne, ifølge rapporten fra Telemarksforskning.

Mange er også opptatt av at produksjonen skal være rettferdig. En del oppgir bekymring for klima— og miljøutfordringene som en viktig motivasjon.

— Men ikke alle er like opptatt av de store tingene. Noen vil bare ha godt utvalg av fersk mat, sier rapportforfatter Christine Hvitsand.

Les også:

Ferskere mat enn søndagsmiddagen som tilberedes i den store vedovnen ved urtehagen på Øverland, er det faktisk helt umulig å skaffe. Denne våren startet en liten gruppe ildsjeler med kyllinger på gården. Nå sliter de med for mange haner i hønsegården, og har akkurat knertet syv kranglevorne karer. I gryten ligger nå fire av dem, ribbet for fjær, og skal kokes sammen med nyhøstede grønnsaker og urter til en velduftende hønsesuppe.

— Vi har bare slaktet én gang før, så det var spennende, sier Ineke Zaat. Hun er blant veteranene på gården, jobber deltid der i sesongen og arbeider også med skolehager.

— Jeg har vært med siden starten. Jeg kjente til andelsgårdkonseptet fra Nederland og ville ta mer ansvar for egen matproduksjon, sier hun.

Gammelt japansk opprør

De første andelsbrukene ble startet i Japan på 60-tallet. De oppsto som en reaksjon mot økt bruk av sprøytemidler og kjemikalier i matproduksjon og stor grad av ferdigforedling av matvarer. Siden har det spredt seg til flere land i Europa, USA, Canada og noen land i Afrika. Den europeiske foreningen for samfunnsstøttet landbruk anslår at rundt 400.000 europeere nå deltar i en eller annen form for andelsbruk. Særlig i Tyskland, Storbritannia og Frankrike er konseptet populært, og i rask utvikling.

— Jeg er ikke overrasket over den sterke interessen for dette i Norge. De siste årene har vi sett en lang rekke initiativer, særlig i byene, som nok er uttrykk for noe av det samme, sier sosialantropolog Marianne Lien ved Universitetet i Oslo.

Hun viser til de lange ventelistene på koloni- og parsellhager i Oslo, parsellhagekassene på Sørenga og andre tilfeller av mer tilfeldig urbant hagebruk som dukker opp ulike steder i byen. Også Kooperativet i Mathallen, som er en abonnementsløsning på økologisk, kortreist mat, har milelange ventelister.

Les også:

— Er dette en trend som kommer til å vokse og vare?

— Det er vanskelig å si. I utlandet har dette vært en sterk trend lenge. For noen er nok dette en kortvarig, uforpliktende måte å prøve å dyrke mat på, uten å kjøpe et helt småbruk. Men å kalle interessen et blaff er nok å ta lett på det, sier Lien.

I likhet med Christine Hvitsand i Telemarksforskning mener Lien mange er skeptiske til hvordan maten de kjøper i butikken er produsert.

— Man kan ikke unngå å være klar over de store, økologiske utfordringene vi står overfor, med mye uetisk og uforsvarlig forvaltning av naturressursene. Samtidig kan vi ikke boikotte mat i livene våre. Så dette er kanskje en måte å skaffe mat på som føles bedre, sier hun.

Jeg tror det er vel så mye et utslag av bygging av status og personlig merkevare

Merkevarebygging?

Professor i markedsføring Tor W. Andreassen ved Handelshøyskolen BI kjøper ikke argumentet om at det er misnøye med grønnsakstilbudet i butikkene som gjør at folk nå bruker dyrebar tid på å høste grønnsaker selv.

— Jeg tror dette er et politisk korrekt svar. Jeg tror interessen kommer av en kombinasjon av et livsstilsvalg der man ønsker å vise at man kommer mer tilbake til naturen – tilbake til røttene – og kanskje også et ønske om mat som ikke har reist kloden rundt. Men jeg tror det er vel så mye et utslag av bygging av status og personlig merkevare, sier han.

Han understreker at dette er en nisjetrend, som ikke truer omsetningen av grønnsaker gjennom dagligvarebutikkene.

— Tvert imot kan dette være en god nyhet også for butikkene, dersom folk blir mer opptatt av lokal og økologisk mat. Da får de flere strenger å spille på når de skal bygge relasjoner til kundene, sier han.

Andelsbøndene på Øverland mener uansett maten smaker ekstra godt når du har vært med på å produsere den selv. Men Torstein Nilsen sier andelslivet av og til byr på ekstra utfordringer på kjøkkenet.

— I perioder kan det bli litt mye av én ting. Det er begrenset hvor mye rødbeter man orker, sier han.

stine.barstad@aftenposten.no

widget-list