Jeg vet ikke hvor jeg er. Søvnen har limt sammen øynene mine. Det er kaldt og jeg er sulten. Jeg pleier å sove i en seng. Dette er en sofa. Jeg har sovet i stua til en venn. Du tror kanskje jeg har vært på fylla. Det hadde du tenkt hvis du hadde sett meg også. Men det er mandag og jeg er arbeidsledig.

Joacim Lund skrev om Generation Me under tittelen

  1. juli. Han undret seg over hvordan det går når denne generasjonen møter virkeligheten. Her er litt «inside information»: Det går ikke bra. Før bodde jeg med kjæresten min. Han gjorde det slutt. Han orket ikke å se at jeg stanget hodet i veggen og mistet mer håp for hver søknad jeg sendte. Han ble lei. Derfor sover jeg en natt her og en natt der. Det er visst en yrkesskade blant prostituerte — det å glemme hvor man er. Det er visst en yrkesskade blant arbeidsledige også.

Jeg tilhører en generasjon av glasur eller topping. Min generasjon har ikke vanlige fjærputer sydd under armene. Putene våre er stappet med drømmer. Kravene som stilles til glasuren på dagens cupcakes er store. Den skal være stiv nok i seg selv til å bære både drømmejobben, drømmemannen, drømmehuset (i Oslo) og drømmebarna. Mulighetene for topping er endeløse. Men det viktigste er at den skal være selvrealiserende og original. Ingen skal ha sett maken.

Jeg spyr av meg selv. Jeg dagdrømmer om en jobb jeg aldri får og om en mann som vil ligge i skje en hel dag. Alle vet jo at han ikke finnes! Jeg drømmer alltid om noe mer, noe bedre. Det ligger i oss. Vi er flasket opp på drømmer fra vi var små. Noen må ha skylden for at jeg befinner meg i drømmeland. Samfunnet gir meg mulighet til å ta den utdannelsen jeg vil. X-Faktor får meg til å tro at jeg kan bli popstjerne over natten.

Men jeg har lyst til å gi Hollywood skylden. Vær så god, Hollywood. Og takk for at du roter til livet mitt. Du har hjernevasket meg fra jeg var slave av Flashdance. Filmene jeg har vokst opp med, har gitt meg troen på at jeg er unik. Jeg kan klare hva det måtte være. Og når det ser helt svart ut, sånn som nå; jeg er blakk, arbeidsledig, husløs og har ingen å ligge i skje eller gaffel med. Da, da kan det bare gå én vei. Da blir drømmene virkelighet. Det er da man for guds eller egen skyld, ikke må gi seg!

Hollywood forteller at drømmer bærer oss videre. Uten håp og drømmer ville vi vært på stedet hvil. Det er sannhet, og det er Disney. Men jeg er ikke Peter Pan. Jeg kan ikke fly. Og derfor kommer jeg aldri til «Aldriland». Jeg må faktisk bli voksen. Med eller uten topping.

Det er på tide å våkne. Gjøre noe. Utenfor drømmeland. Løsningen er soleklar. Jeg må ta en ny utdannelse! En bachelor til gjør garantert susen. Da får jeg drømmejobben, drømmemannen, drømmehuset og drømmebarna (som aldri gråter). Og ikke minst studielån jeg kan leve på. Vekk meg om tre år.