Jeg har et veddemål gående med en klimaskeptiker som mener at klimaendringene innen få år kommer til å bli avslørt som en diger bløff.

Han mener at FNs klimapanel, IPCC, tar feil om at menneskelige CO-utslipp har gjort verden varmere. De tar feil om at dette vil endre klimaet vårt på skadelige måter.

Og det er så åpenbart at de tar feil, mener han, at det snart vil gå opp for oss alle. Klimakatastrofen kommer til å bli avblåst. Faren over, fortsett som før!

Jeg håper han får rett. Det gjør vi vel alle. Kanskje blir det folkefest i gatene, som etter andre verdenskrig. Hele verden vil glede seg over at vi ikke behøver å frykte isnedsmelting, hetebølger, kraftigere stormer, og kostbare klimatilpasninger. Nå kan vi vente ennå noen tiår med å finne en vei bort fra olje-, gass— og kullkraften.

Selv kommer jeg til å fryde meg ekstra mye over de miljøvernerne som ikke deltar i festen, de som sitter i et hjørne og surmuler, fordi de har mistet saken de ønsket å bruke for å dytte gjennom en radikal grønn omlegging av samfunnet. Jeg er skeptisk til miljøvernbevegelsen. Mange av dem har et verdisyn jeg ikke deler, hvor naturen er viktigere enn mennesket.

Jeg vil ta vare på naturen, men bare så langt det tjener menneskene. Jeg er for økonomisk vekst. Jeg synes teknologi er vakkert. Jeg liker forbrukersamfunnet. Og desto flere mennesker vi klarer å skaffe mat og gode levevilkår til på denne planeten, desto bedre.

Leve i pakt med naturen? Det har vi forsøkt. Vi var syke, sultet, frøs, og døde unge. Du må gjerne reise ut i skogen og leve slik selv, men ikke bland oss andre inn i økofantasiene dine.

Jeg skal glise godt når de mest ytterliggående mijøvernerne sitter der, avkledde og ensomme, mens vi andre feirer ved å brenne store hauger med kull i gatene, bare for moro skyld.

Svake argumenter

Men jeg tror ikke noe på det. Sist jeg satte meg inn i klimaspørsmålet, ble jeg slått av hvor svake argumentene til klimaskeptikerne var.

Aha-øyeblikket kom da jeg så dokumentaren The Great Global Warming Swindle , et svar på The Inconvenient Truth , som mange klimaskeptikere anbefalte i 2007.

Argumentene i filmen var ikke «feil», de var irrelevante, som når de presenterte det som en nyhet at menneskelige CO-utslipp er små i forhold til det naturen selv bidrar med, og at temperaturendringer i blant driver CO-nivået, ikke bare omvendt.

Javisst. Klimaforskerne sier akkurat det samme. Det slo meg at ingen av de som hadde anbefalte meg å se denne dokumentaren, hadde fått dette med seg. Og jeg fikk en fryktelig mistanke: At mange som kaller seg klimaskeptikere ikke engang vet hva klimateoriene de tror de er skeptiske til faktisk går ut på.

Jeg endte opp med en irriterende konklusjon: At det var klimaforskerne som hadde de beste argumentene.

Klimaboksommer

Men dette var fem år siden. Siden har vi hatt ClimateGate, skandalen hvor interne e-poster mellom anerkjente klimaforskere som Michael Mann og Phil Jones visstnok avslørte hvordan de manipulerte forskningen sin. Skeptikerne har blitt mer selvsikre. De ser et byggverk som vakler, holdt sammen av tape og lim. Det gjelder bare å finne det riktige stedet å dytte på, så kommer alt til å falle sammen.

Kanskje har de funnet det? Kanskje er det nå skeptikerne som har de beste argumentene? Ingenting ville glede meg mer.

Så i sommer har jeg lest alt jeg har fått tak i av bøker om klimaforskning, fra begge sider av debatten, godt hjulpet av den utilstrekkelig oppvarmete Oslo-sommeren. Resultatet er deprimerende. Tilstanden blant klimaskeptikerne er verre enn jeg antok.

Den boken jeg – basert på tittelen – hadde høyest forhåpninger til var Climate: The Counter Consensus(2010), av den australske geologen Robert M. Carter, som er en del av den klimaskeptiske bokserien Independent Minds.

Tittelen lover mye. Den forteller at om skeptikerne nå ikke lenger bare angriper klimaforståelsen til FNs klimapanel, men også har samlet seg om en alternativ forståelse av klimaet de kan erstatte den med. En mot konsensus.

Vel, nei, det har de ikke. «Motkonsensusen» til Carter er bare en selektiv lesning av forskningslitteraturen, hvor sannheten alltid er det stikk motsatte av hva FNs klimapanel sier: Jorden blir ikke varmere, og drivhuseffekten av CO er så liten at vi snarere bør vurdere å bruke ekstra masse fossile energikilder ,for å forhindre den farlige globale nedkjølingen som er like om hjørnet.

Beviset finner du her i denne ene nettsiden eller forskningsartikkelen, (som kanskje er publisert, og muligens attpåtil fagfellevurdert!)

Motkonsensusen er en bløff. Og Carter skriver som en crank.

Dårlige skeptikere

En skeptiker er normalt en tviler som stiller vanskelige spørsmål, og aldri føler seg helt trygg på at de har funnet sannheten. Skeptikeren liker fakta og klare argumenter, og har en dyp mistillit til vakre ord.

Mange klimaskeptikere er derimot skråsikre på at de har rett, og er mer opptatt av gode formuleringer enn sammenhengende argumenter. Den britiske journalisten Christopher Booker bruker mesteparten av The Real Global Warming Disaster (2009) på å slå leseren i hodet med argumenter som bare gir mening hvis du ikke stopper opp og tenker gjennom hva de betyr.

Noen klimaforskere fryktet en ny istid på 1970-tallet! (Derfor bør vi aldri mer noensinne lytte til noe som helst de har å si.) Hockeykølla til klimaforskeren Michael Mann undervurderte hvor varmt det var i middelalderen! (Derfor bør vi heller ikke lytte til alle de andre som har kommet fram til omtrent det samme resultatet.) Det hender at miljøvernaktivister og politikere overdriver! (Derfor tar også klimaforskerne feil.)

I Bookers verden er de som advarer mot global oppvarming alltid fanatikere og bløffmakere, og skeptikerne er alltid modige og forfulgte. Polemikken er slitsom. Vitenskap og skepsis har dette iallefall ingenting å gjøre med.

Og Christopher Booker fremstår lavmælt til sammenligning med Harold Ambler og James Delingpole, som med Don’t Sell Your Coat (2011) og Watermelons (2011) konkurrerer om tittelen mest innholdsløse klimaskeptikerbok.

Amblers argument mot klimaforskningen ser ut til å være at han vet mer om temaet enn et par av vennene sine. Og Watermelons (som henspiller på at miljøvernere er som vannmeloner, grønne på utsiden men kommunistrøde på innsiden), er et 300 sider langt heseblesende blogginnlegg, nærmest fritt for argumenter.

Er det rettferdig å dømme klimaskeptikerne etter slike bøker? Ikke hvis det finnes bedre. Men jeg fant ingen gode skeptikerbøker som avviser ideen om menneskeskapte klimaendringer. I det minste kan du anta at de som anbefaler akkurat disse bøkene, ikke vet hva de snakker om.

Kanskje burde jeg heller brukt sommeren på å lese klimaskeptiske bloggere, som Anthony Watts og Steve McIntyre? Men jeg ser på bøker som et tegn på hvor modne ideer er.

Klimaskeptikerne har hatt flere tiår på seg til å modne ideene sine. Et par gode bøker forventer jeg.

Skeptikernes fanesaker

Klimaskeptikerne har noen få fanesaker. En av dem er at den berømte hockeykøllegrafen til Michael Mann, som viser 1000 år med små temperaturendringer og så en kraftig stigning i vår egen tid, var en bløff. De mener Mann brukte en dårlig metodikk for å gjenskape historiske temperaturer, som ville gitt det samme resultatet selv med tilfeldige data, og at han trikset for å få til oppsvingen på slutten.

En annen fanesak er at det ikke har blitt så varmt de siste tiårene som klimaforskerne hevder. De mener at mange temperaturmålestasjoner er dårlig plassert, slik at mye av den tilsynelatende oppvarmingen kan skyldes endringer i nærheten av målestasjonene, så som at område har blitt mer urbant. Byer er nemlig varmere enn landskapet rundt.

Videre mener de at i den grad det faktisk har blitt varmere, er det på grunn av naturlige klimaendringer, så som endringer i solstyrken, som ikke er store i seg selv, men kan påvirke hvor mye skyer som dannes. Selv de offisielle temperaturanslagene viser jo at oppvarmingen stoppet i 1998, og snart snur trenden.

Booker, Carter og Ambler er faktisk så sikre på at oppvarmingen har stoppet at de tar sjansen på en spådom: 2010-tallet vil bli preget av en merkbar global nedkjøling . Nedkjølingen kommer til å begynne hvert øyeblikk nå. Hvert øyeblikk.

Bortsett fra noen få vitenskaplige argumenter som dette, er klimaskeptikerne jeg har lest mest opptatt av stråmenn og personangrep. De har det kjempegøy med å plukke alarmistiske avisoverskrifter fra hverandre. Og det gjør de jo rett i. Men det har lite med den faktiske klimaforskningen å gjøre.

Al Gore og An Inconvenient Truth liker de heller ikke. Og det kan man jo godt forstå. Men Gore er altså politiker og aktivist, ikke klimaforsker.

For å forklare hvorfor teorien om global oppvarming er så utbredt blant klimaforskere, maler skeptikerne et konspiratorisk bilde av en klikk med mektige juksemakere som har tatt kontroll over FNs klimapanel, og bruker «vitenskaplig konsensus» som en ideologisk dampveivals.

De virkelige skeptikerne

Jeg er ikke helt fremmed for tanken. Det har jo skjedd før at ideologi trumfer vitenskap. Hvordan er tiliten din til norske kjønnsforskere for tiden?

Derfor har jeg også lest bøkene til klimaforskerne i sommer. Hvis kritikken stemmer, og klimaforskningen er en bløff, burde klimaforskernes bøker være polemiske, alarmistiske, spekulative, og fulle av svake fakta og usammenhengende argumenter.

I virkeligheten er det klimaforskerne som fremstår som de virkelige skeptikerne. De fleste av dem er lavmælte, tvilende, og ærlige om alt de ikke vet. Argumentene deres er klare. Når de er sikre på noe, har de en troverdig begrunnelse for det.

Ikke alle er troverdige. NASA-forsker James Hansens Storms of My Grandchildren(2009) er usammenhengende og alarmistisk. Hansen legger frem ideer mange klimaforskere så vidt jeg vet anser som spekulative – så som at vi er nødt til å komme oss under et CO-nivå på 350 ppm for å unngå en klimakatastrofe, (i dag er vi på 395 ppm), og at hvis vi allikevel forbruker all oljen, gassen og alt kullet som ligger i jorden, vil vi ende opp med Venus-lignende ovnstemperaturer.

Hansen mener at menneskeheten rett og slett står i fare for å utrydde seg selv. Og han er helt sikker på at han har rett. Andre klimaforskere er skeptiske. Det forklarer Hansen med at de føyer seg for den mektig klikken av forskere som er tilknyttet FNs klimapanel, som ikke liker å bli motsagt.

James Hansen sier altså akkurat det samme som klimaskeptikerne sier når de ikke blir tatt seriøst: Det er et komplott! Ikke veldig tillitsvekkende.

Og Michael Mann, hockeykøllemannen, fremstår som lite raus i sin bok The Hockey Stick and the Climate Wars (2012), hvor han bruker enhver anledning til å så tvil om motivene til dem som har kritiserte forskningen hans. De er kjøpt og betalt av fossilindustrien, eller i beste fall idioter. Faktisk er alle republikanere stort sett noen tullinger. Dermed bidrar han neppe til en mindre polarisert klimadebatt.

At han nylig har gjort noe så idiotisk som å saksøke det konservative tidsskriftet National Review fordi de kalte ham en juksemaker, forsterker inntrykket: Mann er en løs kanon som burde lenkes fast inne på laboratoriet sitt før han gjør ytterligere skade på klimadebatten.

Men med en gang han begynner å snakke om forskningen sin, blir tonen en annen. Da er han saklig og tvilende. Og han svarer så vidt jeg kan se godt på kritikken mot ham.

Det beste argumentet hans er at kritikken mot hockeykølla er irrelevant. Delvis fordi andre forskere har gjenskapt resultatet. De har brukt andre data og andre metoder, men kommet fram til omtrent den samme konklusjonen: At det neppe har vært varmere de siste 1000 årene enn det er i dag.

Og aller mest fordi klimateoriene ikke står eller faller på denne ene grafen. Det er rett og slett ikke spesielt viktig om det var litt varmere i 1012 enn i 2012. Hockeykølla er et interessant resultat, og et slående symbol på klimaendringene, men ikke en bærebjelke.

Det forskerne selv sier

De virkelige bærebjelkene kommer fram i de mer vitenskaplige klimabøkene. The Long Thaw (2009) av David Archer er et godt sted å begynne. Og hvis du vil gå mer i dybden, er serien Princeton Primers in Climate ypperlig, med korte (men noe tekniske) bøker om karbonsyklusen, havstrømmene, isområdene og atmosfæren.

Mange tror de vet hva klimaforskningen går ut: Klimaforskerne sitter med avansert datamodeller som de bruker for å spå klimaet i framtiden, og disse modellene sier at alt vil gå fryktelig galt på alle måter hvis vi ikke slutter å slippe ut CO.

Bildet klimaforskerne selv tegner er litt annerledes. De vet at det er vanskelig å spå, så de vil heller snakke om fortiden enn om fremtiden, og heller om mulige utfall enn om spådommer.

Klimaendringer skjer helt naturlig. Det har vært mye varmere og kaldere før enn det er i dag, og vannstanden har vært både mye høyere og lavere. Vi har hatt perioder uten is, perioder med mye is, og perioder som i dag, med is bare i polområdene. Ofte er det solen som utløser et skifte fra ett klima til et annet.

COog andre drivhusgasser er en del av motoren som gjennomfører disse endringene.

På en skala av hundretusenvis av år, fungerer COsom en termostat som sikrer at jorden ikke blir for varm eller kald. Solen er varmere nå enn da jorden var ung, men temperaturen er ikke tilsvarende høyere. Det er på grunn av denne termostaten.

På en skala av tusenvis av år, gjør CO derimot det stikk motsatte: Det forsterker de naturlige klimaendringene, f.eks. når vi går inn eller ut av istider. Høyere temperaturer gjør at naturen slipper CO ut i atmosfæren, som igjen bidrar til høyere temperaturer. Og slik fortsetter det en stund.

Hvordan dette skjer er man ikke helt sikker på. Det er i alle fall ikke dette som skjer i dag. I dag blir halvparten av CO-utslippene våre fanget opp av naturen, slik at temperaturøkningen er mindre enn den kunne ha vært.

Ett av spørsmålene som bekymrer klimaforskerne er om temperaturøkningen kan komme til å utløse den selvforsterkende effekten, hvor naturen i stedet for å fange opp COsvarer på temperaturøkninger ved å slippe ut mer av den. Den ligger der som en ladet pistol, som venter på å bli avfyrt.

Men de vet ikke om eller når dette vil skje.

Mye usikkerhet

De vet heller ikke nøyaktig hvor mye temperaturen kommer til å øke som følge av CO-utslippene. Årsaken er at det er vanskelig å modellere skydannelse. Blir det mye skyer, blir det sannsynligvis kaldere enn om det blir mindre skyer, men det kommer an på skytypen.

De vet heller ikke hva som skal til for å smelte isen på Grønland og Antarktis. Hvis verden blir varmere, stiger vannstanden uansett litt, fordi varmt vann tar mer plass enn kaldt vann. Men det er snakk om lite, under en halvmeter innen 2100. Smelter Grønland, stiger derimot havnivået med 7 meter. Smelter Vest-Antarktis, stiger det med 5 meter. Smelter Øst-Antarktis, stiger det med 55 meter.

Klimaforskerne er ikke spesielt bekymret for Øst-Antarktis, som attpåtil har blitt kaldere de siste årene. De er mer bekymret for Vest-Antarktis, og aller mest for Grønland. Årsaken er den samme som for skydannelsen: At det er vanskelig å modellere hvordan store isområder smelter. De vet at det finnes prosesser som gjør at dette kan skje veldig raskt. Men de vet ikke hvilken temperaturøkning som skal til for at dette skal skje.

Nedsmeltingen i Arktis, som slår ny rekord denne måneden, påvirker derimot ikke havnivået, men forsterker temperaturøkningen, siden vann reflekterer mindre sollys enn is.

Isen er dermed enda en ladet pistol, som ligger der og venter. At klimaforskerne ikke vet hva som skal til før den skyter, er ikke noe å glede seg over.

Klimaforskerne vet heller ikke hvilken effekt global oppvarming vil ha på styrken til orkaner, noe Chris Mooney beskriver i den leseverdige boken Storm World (2007). Det er troverdig at de kan bli kraftigere, og dermed forårsake mye mer skade i orkanutsatte områder, men orkanforskerne er ikke enige om at hvorvidt det virkelig er slik.

Klimaforskningen er full av slike åpne spørsmål. De vet rett og slett ikke nøyaktig hva konsekvensene av den økte temperaturen vil bli, ut over helt enkle ting som at det totalt sett blir mer regn, fordi varm luft holder mer vann.

De vet bare at vi beveger oss inn i et utfallsrom som omfatter troverdige negative utfall av ukjent sannsynlighet og ukjent omfang .

Les den siste setningen om igjen. Det er dette som skremmer klimaforskerne. Og det burde skremme oss – langt mer enn skråsikre katastrofescenarier.

Upålitelig formidling

Når mange av oss tror at klimaforskningen er spekulativ og skråsikker, er det på grunn av måten den formidles på, av journalister, aktivister og politikere.

Den eneste klimaskeptikerboken jeg fant som faktisk var verdt å lese, Climate of Extremes av Patrick Michaels og Robert C. Balling Jr, handler mye om dårlig formidling. Michaels og Balling fremstår som gode skeptikere, spesielt sammenlignet med resten. De avviser ikke klimaforskningen, men er tvilende til enkelte deler av den, og er spesielt kritiske til avstanden mellom det klimaforskerne sier, og det publikum får høre fra journalister, aktivister og politikere.

Det er alltid det verste tallet som ender opp i avisen. Journalister presenterer spekulative ideer som fakta, fordi katastrofer er bedre nyheter enn usikkerhet.

Det var nettopp derfor jeg selv var agnostisk om klimaendringer ganske lenge. Jeg stolte ikke på formidlerne. Først da jeg satte meg inn i hva klimaforskerne selv sa, og sammenlignet usikkerheten deres med skråsikkerheten til skeptikerne, begynte jeg å få tillit til dem.

Ikke alt er usikkert. Klimaforskerne er svært sikre på at temperaturen har økt, og at dette ikke kan forklares uten å trekke inn de menneskeskapte CO-utslippene. Dette er også Michaels og Balling enig i, (men de mener økningen kan være litt mindre enn antatt).

Og selv om mange av innvendingene til klimaskeptikerne er interessante, har jeg ikke kommet over en eneste innvending som rokker ved bærebjelkene i klimaforskningen.

Ofte henger klimaskeptikerne seg opp i noen få forskningsresultater, som hockeykølla, som, selv om den skulle falle, ikke river klimaforskningen ned med seg. Hele bøker har blitt skrevet om hvor feil hockeykølla er. Men det endrer ingen verdens ting om du fjerner den.

Og de innvendingene som kunne vært viktige har alle blitt besvart på en troverdig måte.

Dette får du sjelden høre om fra klimaskeptikerne. De later som om f.eks. varmeeffekten i byområder og solens rolle i klimaendringer er helt nye ideer som klimaforskerne rett og slett ikke har tenkt på.

Det er stemmer ikke. De har tenkt på det, og målt det, og publisert artikler om det. Allikevel er de uenige. Dette er også noe som reduserer tilliten min til skeptikerne, når de fremstiller klimaforskningen på en uredelig måte.

En god skeptiker er vrang, men ikke uærlig.

Slaget om om temperaturmålingene

Det nyeste innlegget i klimadebatten kom meteorologen Anthony Watts med nå i sommer. Watts har i årevis blogget om den lave kvaliteten på temperaturmålestasjoner i USA, og i juli publiserte han et utkast til en forskningsartikkel som viser at temperaturøkningen i USA de siste 30 årene har fremstått dobbelt så høy som den virkelig er.

Artikkelutkastet ble møtt med grundig kritikk. Hovedinnvendingen er at Watts analyserer rådata fra målestasjonene, uten å ta hensyn til kjente usikkerhetsfaktorer som når på døgnet målingen utføres. Gjør man det, ender man opp med det samme resultat som alle andre som har analysert dette: At joda, det finnes dårlige målestasjoner, men de er ikke mange nok og dårlige nok til å ha noe særlig effekt.

Watts gir seg neppe av den grunn. Det gjør heller ikke mange andre skeptikere. Og kanskje får en av dem til slutt inn en fulltreffer.

Men det er et mønster i disse debattene. Alle sammen går omtrent som dette: Klimaforskere sier én ting. Så sier skeptikerne «her er noe dere ikke har tenkt på!» Så svarer klimaforskerne, «jo det har vi tenkt på, og her er ti forskjellige fagfellevurderte forskningsartikler som underbygger dette.»

Og det er da skeptikerne begynner å murre om mektige krefter av farlige fanatikere som samarbeider i skjul om å narre menneskeheten. For skeptikerne er helt sikre på at de har rett. Den eneste måten de kan forklare at klimaforskerne er uenige, er en hemmelig kabal, med Al Gore og Michael Mann i midten.

Det er der vi ender opp. I alle debattene. Det er dette alt står og faller på. Synes du en slik forklaring virker troverdig? For det er det som skal til for å avlyse de menneskeskapte klimaendringene.

E-postene i ClimateGate-skandalen var ment å skulle bevise denne sammensvergelsen. Men jeg har lest en del av dem. Du må myse veldig hardt og snu skjermen din opp ned for å se noe der som kan rive ned klimaforskningen.

Slipp skeptikerne til

Noen vil stenge klimaskeptikerne ute av debatten. Klimaendringene er så alvorlige at vi ikke kan bruke mer tid på å diskutere noe forskerne stort sett er enige om. Å være klimaskeptiker er nærmest noe umoralsk.

Jeg sier: Slipp dem til. Både de dårlige skeptikerne og de gode. Enten du liker det eller ikke, mistenker rundt 20-40% av nordmenn at menneskeskapte klimaendringer er en bløff. Du kan ikke ønske det bort, eller mobbe det bort. Mistanken er der. Alt du kan gjøre er å ta den alvorlig, og svare på den.

Etter å ha lest en haug med stort sett ganske dårlige skeptikerbøker, tror jeg ikke det er så veldig vanskelig. Debatter vinnes ikke nødvendigvis av de beste argumentene, men du oppnår i alle fall ingenting ved å slå folk i hodet med rapportene til FNs klimapanel.

Og de gode skeptikerne, de som er vrange men redelige, de trenger vi flere av. Det er slik vitenskap fungerer. Du har noen som løper foran, og kommer med spennende nye teorier, og så har du andre som holder igjen, og krever enda bedre beviser.

Og så har du de som ikke er forskere, og ikke er redelige, men vil bruke den forskningen de liker til å oppnå politiske mål eller til å selge aviser. Disse bør du være veldig skeptisk til. Og her er ofte klimaskeptikerne på sitt beste, når de ikke angriper forskerne, men formidlerne. Selv har jeg i alle fall mer tillit til en klimaskeptiker enn til en journalist, uten at det sier så alt for mye.

Men vent nå litt. Hvis temperaturøkningen er ekte, og den er menneskeskapt, og dette kan skape alvorlige problemer i fremtiden, betyr det at vi faktisk er nødt til å gjøre noe med det?

Eller skal vi bare vente og se, og håndtere problemene etterhvert som de dukker opp?

Det blir et tema for en annen gang.