Siden den gang er Dresdner Bank borte – innlemmet i Commerzbank. Og to tredjedeler av tyske velgere ønsker den tyske marken velkommen tilbake.

Det er klarere enn noensinne at det er selve euroens eksistens som står på spill i det økonomiske, politiske og menneskelige dramaet som nå utspiller seg i Europa. Selv i Tyskland er denne erkjennelsen i ferd med å synke inn.

"Ikke ennå"

Budskapet fra Merkel er "ikke ennå" når omverdenen roper stadig mer høylytt på tyske garantier som en del av grunnlaget for en ny bankunion i EU, eller når stats— og regjeringssjefer i Sør-Europa krever innføringen av euroobligasjoner som kan dempe rekordhøye gjeldsrenter.

Den tyske regjeringen står fortsatt fast på at EU må bevege seg i retning av en tettere politisk og økonomisk union før Tyskland kan påta seg nye garantiforpliktelser. Merkels krav om nøysomhet og budsjettkutt i Hellas, Spania og andre kriseland finner gjenklang hos mange av hennes velgere, men har også utløst kritikk i den hjemlige debatten i Tyskland.

For tredje gang

Den tidligere utenriksministeren Joschka Fischer fra partiet De grønne har trukket historiske linjer fra det 20. århundret til etterkrigstidens verste økonomiske krise, som Europa nå gjennomlever. Fischer minnet nylig om Tysklands destruktive rolle i europeisk historie gjennom de siste 100 år, med to verdenskriger.

– Det ville være både en tragedie og en ironi om det gjenforente Tyskland – denne gang fredelig og med de beste hensikter – for tredje gang skulle ødelegge den europeiske orden, sa Fischer.

Stadig flere er enig i at Europa står ved avgrunnen. De etterlyser et EU som kommer i takt igjen gjennom en fornyet allianse mellom Tyskland og Frankrike, som har preget det europeiske fellesskapet siden starten i 1957.

Det innebærer at Frankrike må overvinne sin motvilje mot en utvikling der nasjonalstatene får mindre plass, mens overnasjonale institusjoner i EU får økt betydning. Tyskland må akseptere at EUs største økonomi bruker sine ressurser til å redde kriselandene i Sør-Europa.

Også Tysklands bæreevne er begrenset, men nå kommer utspill som nærmest skal lokke den tyske regjeringen og landets sentralbank til å ta på seg risikable forpliktelser for å berge både euroen og dynamikken i det større EU-fellesskapet.

Veteranene

Blant dem som har meldt seg med forslag, er et par av de sentrale skikkelsene som var med på å danne grunnlaget for Maastricht-avtalen og euroen. Franske Jacques Delors var trolig den sterkeste presidenten EU-kommisjonen har hatt. Den vesttyske "Altkansler" Helmut Schmidt var den moderate sosialdemokraten som ville ha et valutapolitisk samarbeid i Europa.

De er gått sammen om en rapport som foreslår opprettelsen av et eget gjeldsorgan på europeisk nivå.

– Det sentrale prinsippet bør være at suvereniteten er omme når kredittverdigheten ikke lenger er til stede, skriver Financial Times om rapporten. Jo større lån det enkelte euroland benytter seg av, jo mer uavhengighet blir overført til oppsynskontoret i Brussel.

Rapporten fra Delors og Schmidt går inn for en slags finansminister i eurosonen. Forslagene er innrettet slik at de skal imøtekomme tyske krav om at kontrollen med ny fellesgjeld løftes opp fra eurolandene opp på europeisk nivå.

Ny bredside

Forbundskansler Merkel fyrte i går av en ny bredside mot sine kritikere i en tale i Forbundsdagen. Euroobligasjoner, kortsiktige europapirer og fond for å slette gjeld er i strid med den tyske forfatningen – og dessuten økonomisk galt og mot sin hensikt, sa Merkel.

Hun frykter at EU-toppmøtet i dag og i morgen vil bli preget av snakk om felles ansvar, men for lite om strukturelle tiltak for å løse gjeldskrisen i Europa. Det blir som å sette kjerren foran hesten, mener hun.

Trenger velgerne

Merkel er lydhør overfor sine velgere. Hennes problem er å overvinne skepsisen mot tysk nødhjelp til andre euroland.

I hele EU er de politiske lederne avhengig av å få velgerne med på at man står sterkere sammen enn hver for seg. Det krever trolig at velferdsordninger løftes opp på et europeisk nivå, altså en tettere politisk og økonomisk union, slik Merkel og andre ønsker seg.

Men slikt tar tid. I mellomtiden kan Spania og kanskje Italia bli presset i kne av finansmarkedene – og Hellas gå til grunne.

Den italienske statsministeren Mario Monti har vunnet respekt fordi han har bevart roen gjennom krisen som også truer det forgjeldede Italia. Nå er han i ferd med å miste tålmodigheten, ikke minst med Tyskland. Om nødvendig vil han insistere på å sitte helt til søndag kveld for å få en enighet i EU, har han sagt til sin nasjonalforsamling.

Det haster for EU. Euroen vakler. Og om noen år kommer eldrebølgen.