I Aftenposten 7. februar anklages de frivillige organisasjonene for vikende idealisme, for å drive frivillighet på statens regning og for å holde kunstig liv i en bransje som lever av bistand. Artikkelen lener seg sterkt på uttalelser fra Asle Toje og tar opp viktige problemstillinger. Flere av påstandene som fremmes er likevel så tendensiøse at de ikke kan stå uimotsagt.

Påstand: De frivillige organisasjonene lever på statens regning, og får 60–98 prosent av sine budsjetter dekket derfra.

Dette gjelder ikke alle. Digni (tidl. Bistandsnemnda) er nest største mottager av støtte fra Norad til langsiktig bistand. Våre medlemmer representerer en grasrot på 300 000 mennesker, og samler inn 800 millioner kroner årlig til sitt arbeid. Mye av dette går til bistand. Støtten fra Norad utgjør ca. 150 millioner kroner. Å antyde at disse organisasjonene lever på statens regning er ikke sant.

Påstand: Å satse på sivilsamfunnet er en ny trend i bistanden.

Å satse på sivilsamfunn er ingen ny trend. Det var slik det norske bistandsengasjementet begynte, gjennom fagbevegelsen og ikke minst kirkene, som utgjør viktige sosiale bevegelsene i våre samarbeidsland. Godt styresett og en sunn økonomisk utvikling forutsetter et sterkt sivilsamfunn. Dette handler om lange linjer i bistand.

Påstand: Da regjeringen flyttet finansieringen av tilbudet til asylsøkere i Norge over på bistandsbudsjettet burde bistandsorganisasjonene reagert kraftigere.

De frivillige organisasjonene har vært samstemte i sin kritikk av dette grepet. Er ikke det kraftig nok?

Påstand: NGO-er har skapt avleggere av seg selv og bidrar til et lokalt organisasjonsliv som holdes kunstig i live av bistand, og som har medført en hel industri som skreddersyr organisasjoner for å motta bistand.

Dette er en viktig problemstilling, men det blir feil å gjøre NGO-ene til syndebukker. Store deler av industrien eksisterer som en konsekvens av kravene til profesjonalitet, etterrettelighet og skiftende prioriteringer innenfor bistanden; krav som stilles for at den norske stat skal bevilge skattepenger til utvikling. For mye bistand ytes på givernes premisser. Forsøk på lokal samordning av bistanden og felles rapporteringssystem har stort sett vært mislykket. Her møter Aftenposten seg selv i døra: Et av de største hindrene for effektiv bistand er nettopp giverlandenes behov for å kontrollere, resultatmåle og styre sine bevilgninger, helt ned til prosjektnivå. Vi tar opp dette dilemmaet i Vårt Land 2. februar.

Påstand: Idealismen på vikende front i bistandsbransjen.

Om bistandsbransjen mangler idealisme, er vi ikke alene om det. Vår tids største problem er ikke å avskaffe fattigdom, men å bekjempe konformitet, for ikke å si grådighet. Bistandsfolk er ikke bedre mennesker enn andre. Men når det gjelder å fremme idealisme, er de frivillige organisasjonene snart alene om å holde fortet, statsstøtte eller ei.