Det er få mennesker, selv på topplan i det internasjonale samfunnet, som utstråler et slik inntrykk av kontroll som Christine Lagarde, sjefen for Det internasjonale pengefondet (IMF).

Slik var det også da hun møtte verdenspressen i en fullpakket sal i det store konferansesenteret i sentrum av Tokyo i går. Den tidligere deltageren på det franske landslaget i synkronsvømming virker nesten ufeilbarlig der hun besvarer vriene spørsmål like suverent på engelsk som på sitt morsmål fransk.

En stor feil

Men i går innrømmet hun, riktignok i vendinger som bare økonomer og diplomater kan skjønne, en stor feil.

Hun vedgikk temmelig direkte at IMF har vært for hard med kriselandene i Sør-Europa. Og hun gjorde det på en måte som setter søkelyset på EU og landene i eurosonen: Også Brussel og Berlin bør gå i seg selv.

— Det er ikke fornuftig å holde fast på tallmessige, nominelle mål. Det er mye riktigere å fokusere på tiltakene, sa Lagarde.

Slik høres det ut på stammespråket når Lagarde innrømmer en tidligere feilvurdering. IMF - og EU - har gjentatte ganger forlangt nye innstramminger fra Hellas og Portugal når målene om redusere underskuddene i statsbudsjettet ikke er nådd.

Hun stilte seg dermed bak IMFs sjeføkonom Olivier Blanchard som har fått større oppmerksomhet enn noen andre under møtekarusellen foran og under årsmøtene i IMF og Verdensbanken. Diskusjonen vil fortsette i møter i G7 og G20, som samler finansministrene fra henholdsvis de syv viktigste vestlige landene og de 20 største landene i verdensøkonomien.

Ny analyse

Blanchard og hans stab har gått nøye gjennom den virkningen budsjettinnstramninger har på resten av økonomien. Konklusjonen er at den negative virkningen både på bruttonasjonalproduktet og arbeidsledigheten er blitt undervurdert, til dels grovt.

Ifølge Blanchard har mange organisasjoner og analysemiljøer gjort samme type feil, men ingen har bommet så grovt som IMF selv.

Det er derfor Lagarde nå anbefaler en viss ydmykhet fra IMF og EU — som samtidig er kriselandenes kreditorer. Hvis de foreskrevne sparetiltakene blir gjennomført, får det være nok. Svekkes virkningen på budsjettbalansen av uventet svak skatteinngang og uventet sterk økning i arbeidsledigheten, bør ikke det begrunne nye sparetiltak.

— Vi må la stabilisatorene virke, sier Lagarde på økonomspråket.

Men hun hoppet på pressekonferansen med vilje over et spørsmål: Hvem skal ta regningen når budsjettunderskuddene ikke forsvinner så raskt som planlagt?

Hun kaster egentlig en brannfakkel til EU. EU bør ettergi noe av Hellas' gjeld. For IMF selv vil ikke ut med mer penger til grekerne.

Japan er verst

Årsmøtet i IMF og Verdensbanken er preget av gjeld opp og gjeld i mente. Aller verst står det til i vertslandet Japan, som har større gjeld og også vesentlig større budsjettunderskudd enn selv Hellas. USA har også nå kommet opp i en høyere gjeld enn gjennomsnittet av eurolandene.

Disse to landene reddes av rekordlave renter. Men det skyldes ifølge IMF kapitalflukten at fra Europa. Det vil ta brått slutt den dagen EU får kontroll over eurokrisen.

Men skal vi tro IMF er det langt frem.

"En valutaunion uten en bankunion er en merkelig valutaunion", sa José Vinal, sjefen for IMFs arbeid med finansiell stabilitet på en pressekonferanse her i Tokyo onsdag.

En bankunion betyr, slik IMF ser det, et felles bankvesen hvor eurolandene deler ansvaret for bankene, inkludert innskuddene, i alle medlemslandene. Nå er vaklende banker i Sør-Europa ute av stand til å gi lån - og statskassen kan gå tom i de land som må prøve å redde bankene på egen hånd.

Igjen fortjener IMF poeng for klar tale. Problemet, politisk sett, er at IMF bekrefter at Tyskland har rett når landet frykter at en bankunion er et omfattende opplegg for å dele ansvar og gjeld på tvers av landegrensene,