En problemstilling som melder seg i kjølvannet av sommerens boligpristopp er hvor de aller mest ressurssvake menneskene i byen vår skal få være når kampen om de beste områder utspilles?

I Oslo er vi nå vitne til et interessant maktspill mellom boligeierne og de som lever på skyggesiden av samfunnet. Bydelene skal "shines" og det gamle rusket skal bort. Akkurat nå er dette tydeligst på Alexander Kiellands plass i bydel St. Hanshaugen. Her har man på den ene siden av gaten et nytt kjøpesenter og dyre boliger, og på den andre siden av gaten ligger Oslos største hybelhus, som huser 58 rusavhengige personer. Nå skal det lokale vannhullet på plassen, som før huset mennesker fra alle samfunnslag, omgjøres til en ny og moderne restaurant. Restauranten vil komme til å ligge i samme bygning som hybelhuset, og vil bli nabo til et av dagtilbudene til rusavhengige i Oslo by.

Den nye utviklingen er ønsket og velkommen. Den gir et løft til nabolaget. Men det har en bismak. Bydel St. Hanshaugen rommer i dag noen av de største midlertidige botilbudene til bostedsløse rusavhengige. Rundt botilbudene og værestedene tårner nå nye, flotte leilighetskomplekser og butikker. Og naboene ønsker ikke sprøytespisser på lekeplassen, de ønsker ikke innbrudd i bodene og de ønsker ikke at barna deres skal se den sosiale elendigheten som finnes rett rundt hushjørnet. Forståelig nok. Men hva er alternativet?

I Oslo var det 1526 bostedsløse personer i 2008. Rundt en tredjedel av disse oppholdt seg i midlertidige botilbud av samme typen som nevnt over. Å bo i midlertidig botilbud medfører en del restriksjoner. Blant annet er det begrensninger når det gjelder besøk av personer som ikke bor i botilbudet. Noen midlertidige botilbud er bare en seng for natten, beboerne må ut på dagtid. Tilbudenes utforming medfører at mange av beboerne tilbringer store deler av sin tid i det offentlige rom, synlig for alle. Og med den massive oppgraderingen av områdene rundt de midlertidige botilbud stikker samfunnets skyggeside enda mer i øynene. Et liv levd i det offentlige rom etterlater seg spor. Og det er her kjernen i problemet ligger. Vi ønsker en mangfoldig by der det er plass til alle, men vi ønsker ikke følgene av det.

Ila hybelhus som midlertidig botilbud har vært gjenstand for mye kritikk, mye av det berettiget, det er ikke mitt poeng her. Det interessante med Ila hybelhus i denne sammenhengen er at det ligger i en av de dyreste og mest populære bydelene i byen. Beboerne på hybelhuset lever på mange måter på siden av samfunnet, noe som blir enda tydeligere når den omfattende "shiningen" av bydelen beveger seg inn i samme bygning. Restauranten blir et godt tilbud til bydelens beboere, men for de aller mest ressurssvake blir det enda et sted de ikke er velkommen.

Statusen til hybelhuset ble tydeliggjort på en boligvisning i området i sommer. Her forsikret megleren potensielle kjøpere om at Ila hybelhus skal legges ned snart. Dette til tross for at det ikke foreligger vedtatte planer om dette. Episoden sier noe om boligmarkedet i området. Prisene jages opp, og meglere lover kjøperne en bedre og enda "renere" bydel. I mine øyne betyr dette at de ressurssvake i bydelen dessverre går en usikker fremtid i møte. Spørsmålet er når markedet blir så hett, og etterspørselen etter sentrale boliger så stor, at det ikke lenger er plass til tilbudene for de mest vanskeligstilte. Hvor skal de da bo – de som ikke bor?