– Over det siste tiåret har vi sett en mye sterkere sammenheng mellom energipriser og matpriser, sier toppsjefen i Verdensbanken, Robert B. Zoellick.

Stigende oljepriser fører til stigende matpriser. Oljeprodusentene tjener mer, mens de fattigste i fattige land får økt levekostnadene kraftig. For de fattigste veier matutgiftene svært tungt i familiebudsjettet.

Verdensbanken har i en fersk rapport om verdensøkonomien analysert sammenhengene mellom oljepriser og matpriser.

Konklusjonen er at økt pris på Norges svarte gull forklarer det aller meste av den langsiktige veksten i de internasjonale matprisene. I tillegge vil vær og vind påvirke de årlige avlingene og gi kortsiktige svingninger rundt den langsiktige trenden.

I går var Zoellick i Oslo for å ha møter med norske, nordiske og baltiske politikere.

Han sier sammenhengen blant annet skyldes at olje trengs til å fremstille kunstgjødsel og til å transporterer maten til markedene. I tillegg fører dyr olje til mer satsing på biodrivstoff laget av mat, som igjen driver opp matprisene.

Det stemmer

Verdensbanken tar utgangspunkt i forskning som viser at 10 prosent økt oljepris over tid fører at maten blir 2–3 prosent dyrere.

I årene 2004–2010 var oljeprisen i gjennomsnitt 245 prosent høyere enn gjennomsnittet for 1986–2003. Ut fra forskningen skulle en dermed vente en vekst i matprisene på mellom 50 og 73 prosent.

Dette stemmer bra: Ifølge Verdensbanken steg de gjennomsnittlige internasjonale matprisene med 58 prosent mellom disse periodene.

Men samtidig kan store lokale matmarkeder være upåvirket av de internasjonale prisene.

Målrette støtten

Zoellick sier dyrere mat er «en fare» i land som er oljeimportører. Ikke tilfeldig nevner han urolige Egypt og Tunis som eksempler. Her er Verdensbanken i diskusjoner om støtte for å fremme levestandarden etter den folkelige oppstanden

– Tilnærmingen til dyrere mat bør være å bruke støtteordninger som retter seg mot de mest utsatte og å få markedene til å fungere bedre. Dette i motsetning til de som tror det er mulig å kontrollerer eller stoppe disse endringene i markedene, sier han.

Zoellick går dermed langt i å avvise priskontroll og handelshindringer som virkemidler for å holde matprisene nede.

Suksess

Han viser til vellykkede støtteprogrammer til de fattigste i Brasil og Mexico. Disse er knyttet til krav om helsesjekk for barna og krav om oppmøte på skolen. Programmene er meget billige.

– Brasil gjør dette til en kostnad som er mindre enn 0,5 prosent av verdien av samlet produksjon, sier han. Overført til norske forhold betyr det 10 milliarder kroner.

Brede virkemidler som økte lønninger og brede subsidieordninger stempler Zoellick som «ekstremt dyre». De er ikke målrettede nok overfor de aller fattigste.