Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm begynte å vri seg alt i slutten av forrige uke da oljeselskapene varslet lockout og nedstengning av hele olje— og gassproduksjonen fra natt til i dag. Hun visste at uten en forhandlingsløsning ville det bare være et tidsspørsmål før hun måtte legge frem forslag om at konflikten må avgjøres ved tvungen lønnsnemnd. Da ville også streik være forbudt.

I Norge er det innarbeidet praksis at retten til streik og lockout knapt gjelder på kontinentalsokkelen.

Årsaken er at begge parter har mulighet for å utsette samfunnet for svære kostnader som de slipper å bære selv.

Årsaken er enkel

Oljenæringen er landets mest lønnsomme næring selv etter at staten har forsynt seg med tre fjerdedeler av oljeselskapenes overskudd.

Oljeselskapene trenger aldri frykte at de ikke vil ha råd til å tiltrekke seg den arbeidskraften de trenger. Og de ansatte trenger ikke være redd for at egne arbeidsplasser går under hvis de stiller for høye lønnskrav — eller får bedre pensjonsordninger enn andre grupper.

Det er derfor ingen overraskelse at både ledere og ansatte i oljeselskapene tjener mer enn det som er vanlig i andre bransjer. Det aller meste betales av staten gjennom redusert skatt.

De vanlige kreftene som skaper balanse i andre næringer, mangler. Derfor har dessverre tvungen lønnsnemnd alltid vært et nødvendig ris bak speilet i denne bransjen.

Statoils nye rolle

I denne konflikten er likevel mye annerledes. Statoil har bestemt seg for å avskaffe en ordning med full pensjon fra fylte 62 år. Selskapet, som en periode betalte for pensjon for 58-åringer, har nå bestemt seg for å ta prinsippene i den store pensjonsreformen alvorlig.

Ansatte på kontinentalsokkelen skal fortsatt ha krav på full pensjon fra fylte 65 år. Men de som vil gå av når de er 62 år, vil gå glipp av en særlig gavepensjon fra Statoil.

I oljealderens barndom brukte uavhengige, lokale foreninger i Nordsjøen sin forhandlingsstyrke, noen ganger understøttet av ulovlige streiker, til å kjempe gjennom lønnstillegg som gjorde arbeidstagere i andre næringer bleke av misunnelse. Da LO gikk tungt inn i oljevirksomheten, var det blant annet for å skape litt orden og disiplin. Smitte til fastlandsøkonomien måtte unngås.

Den problemstillingen eksisterer fortatt. Men denne gangen slipper oljearbeidere å høre formaninger om måtehold fra Youngstorget.

For den fagforening som ikke greier å forsvare innarbeidede ordninger, blir ikke populær hos medlemmene.

Derfor har LO-forbundet Industri Energi gått sammen med sin tradisjonelle konkurrent Safe om et meget vidtgående krav: Retten til tidligpensjon, dvs. full pensjon fra 62 år, skal fastsettes gjennom tariffavtale, felles for hele bransjen.

Fagforeningene satser på at angrep er det beste forsvar. Men de vil stå svakt ved en tvungen lønnsnemnd. En lønnsnemnd nøyer seg vanligvis med å fastsette lønnstillegg, men legger prinsipielle spørsmål til side.

Det ville også være uhørt å låse fast en slik særordning, som indirekte ville betales av skattebetalerne.

Toppenes besteårsregel

For bedrifter er tjenestepensjon og tidligpensjon et spørsmål om styringsrett. Det dreier seg om så store summer at utformingen av pensjonsordningen til slutt kan bety liv eller død hvis tidene skifter.

Arbeidsgiveren går sjelden lenger enn til å love en ansatt å ta del i de ordninger som bedriften til en hver tid har. Ofte gjelder det dessuten et tak på 12 G, omtrent 985 000 kroner, på den delen av inntekten som gir rett til pensjon.

Men for den øverste ledelsen i store bedrifter har styrene oftest vært villig til å kontraktsfeste retten til pensjon, gjerne to tredjedeler av sluttlønnen, uansett hvor høy den er. Det er ikke tilfeldig. For toppledere har store pensjonsinnskudd ofte vært en mer usynlig form for høyere lønn, som likevel ikke veier så veldig tungt i regnskapet til et stort selskap.

Den nye tid

Nå er endringer underveis også for ledere i Statoil — men ikke i de tilfelle hvor pensjonsrettighetene alt er skrevet inn i ansettelseskontrakten. Innbetalingene på Helge Lunds pensjonskonto, hvor det i fjor sto 36 millioner kroner, fortsetter i avtalt tempo. I fjor betalte Statoil inn fem millioner kroner, ikke så langt unna hans fastlønn på syv millioner.

Det ville være uhørt å låse fast en særordning som indirekte ville betales av skattebetalerne

— Vi står ved inngåtte avtaler, sier Statoils informasjonssjefer, og ser rett inn i kamera. De ansatte er rasende.

Lund beholder altså retten til full pensjon fra fylte 62 år, på et sted mellom fire og fem millioner kroner i året. For en jurist er dette kanskje et opplagt standpunkt, men det er ikke sikkert det er klokt.

Helge Lund har nå vært toppsjef i åtte år, men har fremdeles tolv år frem til han blir 62 år. Han er med andre ord omtrent midtveis i opptjeningsperioden. Rimelighetsbetraktninger kunne da tilsi justeringer, med en ganske lang overgangsperiode.

Særlig hvis prinsippene bak pensjonsreformen forplikter Statoil så sterkt som selskapet sier.