I kveld går sentralbanksjef Øystein Olsen på talerstolen i Norges Bank for å forklare perspektivene som norsk og internasjonal økonomi står overfor.Knapt noen gang har timingen vært bedre – eller verre. Han snakker midt i Hellas og eurosamarbeidets skjebnetime.

Olsen har for så vidt sine egne problemer å slite med. Prisstigningen er mye lavere enn de 2,5 prosent som står i Regjeringens instruks til Norges Bank. Men det er muligheten for en ny finanskrise som må være det store spørsmålet også for en norsk sentralbanksjef.

Den siste uken har eurokrisen nådd et nytt stadium. Oppslutningen om krisepolitikken som skal holde Hellas i eurosamarbeidet, svikter både blant grekerne og landets kreditorer.

Mens flammene tok tak i bygning etter bygning i Athen søndag, ble over 40 parlamentsmedlemmer sparket ut av sine partier fordi de nektet å stemme for nye budsjettkutt. Arbeidsledigheten har nå passert 20 prosent, og ingen ser antydning til lys i tunnelen. Gjelden fortsetter å øke.

Den greske regjeringen kjemper nå en dobbel kamp, mot bitre greske velgere og nordeuropeiske ledere som ikke lenger er sikre på om de vil gi Hellas flere lån.

20. mars kan Hellas gå dundrende konkurs når et stort lån må refinansieres. Men flere og flere i EU håper nå at en slik ulykke kan gjøre det lettere å komme ut av eurokrisen.

Et barn i godteributikken

Hellas har i mange tiår vært en vanskjøttet økonomi. Landet rangerer som nummer 135 i verden når det gjelder hvor lett det å starte en ny bedrift. Det er fullt av konkurransehindre for å beskytte eksisterende næringsdrivende.

Tilsvarende er det ordninger i arbeidsmarkedet for å beskytte dem som alt er på innsiden. Lovfestet minstelønn er bare et eksempel. Sammenlignet med Hellas er Norge en beinhard, dynamisk markedsøkonomi.

I hovedsak var dette Hellas eget problem – inntil euromedlemskapet ga landet nesten ubegrenset tilgang på billige utenlandslån. Da tok Hellas for seg som et barn i en godteributikk. Vi fikk en gjeldsfinansiert boom i gresk økonomi.

Eurolandene lukket øynene, og finansmarkedene sov – inntil finanskrisen. Da føyk renten på lån til Hellas i været og avslørte at landet i realiteten var konkurs.

Bundet på hender og føtter

For et land i en slik situasjon, med enorm statsgjeld og dessuten store underskudd i utenriksøkonomien, kan økonomene tilby tre virkemidler: Å nekte å betjene sin statsgjeld (etterfulgt av gjeldsforhandlinger), å kutte statens utgifter og skrive ned valutakursen for å eksportere seg ut av krisen.

Som medlem av eurosamarbeidet er det bare utgiftskutt, kombinert med lønnsnedslag og reformer for å øke den langsiktige vekstevnen, som er tillatt. Men Hellas har fått svære kriselån for å holde det gående, ikke minst for å betjene lån til europeiske banker. En europeisk bankkrise måtte unngås.

To år etter at eurolandene ga sine første lån til Hellas, ser situasjonen i landet mørkere ut enn noen gang. Det krever et lite mirakel, både økonomisk og politisk, hvis redningsaksjonen som eurolandene nå diskuterer skal være nok til å redde Hellas. Så lenge renten er vesentlig høyere enn veksten i landets inntekter, har forgjeldede land ingen sjanse. Gjelden vokser som en snøball.

Den nye utveien

De siste ukene har en forlokkende bakdør åpnet seg, til en mulig snarvei ut av eurokrisen.

Hellas er som vanlig på overtid med å gi etter for eurolandenes krav. Angivelig var det grunnen til at gårsdagens finansministermøte i Brussel ble erstattet med en telefonkonferanse.

Men det er ikke den eneste årsaken til at tonen overfor Hellas skjerpes.

De siste ukene har en forlokkende bakdør åpnet seg, til en mulig snarvei ut av eurokrisen. De høye rentene som truet Italia og Spania – de to landene som virkelig bestemmer euroens skjebne – har gått dramatisk ned de siste ukene. Den europeiske sentralbanken åpnet før jul hvelvet og ga europeiske banker ubegrenset tilgang på nesten gratis penger de neste tre årene. Bankene på sin side refinansierer nå hjemstatenes gjeld med en del av disse pengene.

Det har gått overraskende fort og bra. Derfor melder en fristende tanke seg: Tenk hvis Hellas – og kanskje Portugal – ikke lenger var medlemmer av eurosamarbeidet. Da kunne langt på vei eurokrisen være historie. Da ville den økonomiske forskjellen mellom topp og bunn i eurosonen skrumpe, og alle land ville ha en rimelig sjanse til å håndtere sin egen gjeld i fremtiden.

Det er ikke overraskende at et slikt scenario appellerer mest til de mest kredittverdige landene som må stille de største garantiene hvis det skal gis flere kriselån, dvs. Tyskland, Nederland og Finland.

Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble har i løpet av de siste dagene sluttet seg til sin nederlandske kollega og andre som mener at eurosonen nå tåler at Hellas forlater eurosamarbeidet. Hvis Hellas må gå ut av eurosamarbeidet er vi bedre forberedt enn for to år siden, sa Schäuble megetsigende i forgårs.

Kanskje vil Schauble bare legge ekstra press på Hellas. Men det er ikke rart grekerne føler at kravene stadig økes. Hellas kan selv komme til å velte spillet.

Nye kutt kombinert med «frivillig» gjeldslette begrenset til private kreditorer kan neppe bringe gjelden under kontroll. For eurolandene betyr det at nye lån kan være ensbetydende med å kaste gode penger etter dårlige.

Derfor er det fristende å sette strek, selv om det på kort sikt vil kaste Hellas ut i en enda dypere økonomisk krise.

Likevel gjenstår et stort spørsmål: Har andre forgjeldede euroland og europeiske banker fått nok tid til å forberede seg på en gresk konkurs?

I dette spørsmålet ser det ut til at Den europeiske sentralbanken og Frankrike står mot Tyskland, Nederland og Finland.

Den europeiske sentralbanken advarer, slik Det internasjonale pengefondet også gjør. Ringvirkningene av en ukontrollert konkurs og en gresk exit på tilliten til andre euroland og verdens banker er vanskelig å overskue. Lehman Brother-konkursen og den etterfølgende finanskrisen sitter friskt i minnet.

Hvem har rett?

Det er dette spørsmålet som er sentralbanksjef Øystein Olsens største utfordring i kveld.