Spol tilbake til 25. november. Den dagen lånte Italia åtte milliarder euro i to år. Renten landet måtte betale på sine nyutstedte statsobligasjoner? 7,83 prosent.

I annenhåndsmarkedet, der investorer kjøper statsobligasjoner av hverandre, nådde rentene tilsvarende høyder. Italienske, toårige statsobligasjoner ble omsatt med til 7,66 prosent, tilsvarende spanske papirer 6,09 prosent, mens Belgia så at renten steg til 5,07 prosent.

Obligasjonsmarkedet tors

dag: Renten på Italias toårige statsobligasjoner er falt til 2,99 prosent, spanske renter er nede i 2,49 prosent, den belgiske 1,29 prosent. Den belgiske renten er nå under den tilsvarende norske toåringen, som er på 1,43 prosent.

Bankpakke

Den europeiske sentralbankens (ECB) tiltak mot en bankkrise får æren: I desember åpnet ECB for at bankene kan byttelåne verdipapirer mot friske penger i en periode for tre år. Renten de må betale for lånene, er bare én prosent.

Da første runde med byttelåning ble gjennomført før jul, sikret bankene seg 489 milliarder euro. I den andre runden, som finner sted i slutten av februar, er det ventet at bankene vil hente ut to-tre ganger så mye. Med så mye penger tilgjengelig, er en snarlig bankkrise i Europa trolig avverget.

Kinderegg

Men hjelpepakken har også fått meget positive konsekvenser for Spania, Italia og Belgia: For med tilgang på penger til én prosent rente i tre år, kan bankene snu seg rundt og kjøpe statsobligasjoner som gir høyere avkastning.

I teorien kan ECBs tiltak dermed bli et Kinderegg: Bankene unngår kollaps, statene får lavere rente, og pengene bankene tjener bidrar til at de kan nå kravene til kapitaldekning som skal gjelde fra juni.

Sarkozy-handelen

Rentefallet på statsobligasjoner med kortere varighet enn tre år, tyder på at mange banker har brukt penger til å kjøpe statsgjeld.

Sentralbanken har selv ikke sagt et ord om denne indirekte statshjelpen, men det har derimot Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Derfor kalles denne manøveren nå for "Sarkozy-handelen".

Ikke bare finanskrise

Tryggere banker og lavere statsrenter er likevel bare to av mange elementer som må på plass før eurokrisen er løst. Veien videre avhenger av at det finnes en akseptabel løsning for Hellas — og markedet tester nå særlig om Portugal er en sikker betaler.

Sør-Europa sliter dessuten med meget høy arbeidsledighet, de svake landene gjør det fortsatt altfor dårlig i konkurranse med Tyskland og Asia – og må gjennom tøffe tilpasninger for å klare seg på sikt. Både Spania og Italia gjennomfører nå reformer for å prøve å rette opp konkurranseevnen.

Men det er ikke gjort i en håndvending. Draghis plan kan ha gitt disse landene mer tid til å klare seg.

- Genialt grep

— Det store spøkelset i eurokrisen har vært en italiensk statsgjeldskrise etter gresk modell, at markedet stenger døren og verdens tredje største låntager går overende. Sannsynligheten for det scenarioet har avtatt vesentlig med ECBs grep, sier DNBs sjeføkonom Øystein Dørum .

— Dette tiltaket fra sentralbanken er i en viss forstand et genialt grep, fordi man kommer rundt den institusjonelle og politiske sperren tyskerne har satt opp mot å låne penger til statene direkte. Man gir i stedet treårspenger til bankene til 1 prosent rente, så kan de kjøpe spanske og italienske papirer.

Tre bekymringer

Dørum har likevel tre punkter til den som måtte tro at eurokrisen nå er løst:

Problem én: Det bygges opp store ubalanser i den europeiske banksektoren. Bankene i nord skyter penger inn, mens bankene i sør må låne. Lånene gjøres, via sentralbanksystemet, mot stadig dårligere sikkerhet.

Problem to: De lave rentene og pustehjelpen til bankene gjør at man ikke tar tapene, nedleggelsene og omstillingene som normalt skal komme etter en gjeldskrise der mange har investert for mye. Dermed beholdes overkapasitet i deler av økonomien - og det forhindrer nyinvesteringer.

Dørums tredje innvending, er at gjelden ikke er forsvunnet.

— Ja, Italia har fått finansiering, det letter situasjonen deres, men gjelden er fortsatt 120 prosent av BNP. Italia må fortsatt levere budsjettoverskudd. Og fortsatt står hundretusener av boliger ledige i Spania. Det er lang vei frem før Europa kan sies å være i balanse og før vi ser friske vekstrater, sier Dørum.

Vil kjøpe opp mer statsgjeld

Eurolandene trenger en sentralbank som går mer aktivt inn i gjeldskrisen, mener en av Europas ledende økonomer. Professor Paul de Grauwe vil kutte ut bankene som mellomledd i oppkjøpene av Europas statsgjeld. De fortjener ikke tilliten.

— Den europeiske sentralbanken stoler på bankens dømmekraft. Men bankene har vist dårlig dømmekraft i fortiden. Hvorfor skal vi stole på dem nå?

Store summer

Den kjente belgiske professoren liker ikke at ECB tilfører europeiske banker hundrevis av milliarder euro. Torsdag deltok han på sam­funns­økonomenes valutaseminar i Oslo.

Formålet med å tilføre bankene penger, er at de skal kjøpe statlige lånepapirer i markedet og dermed drive ned rentene på statslånene. Den høye renten mange euroland må betale for å låne penger, er selve kjernen i den akutte delen av eurokrisen.

Det gjelder å få ned renten så landene ikke går konkurs.

Kritiserer bankene

De Grauwes kritikk går blant annet på at bankene bare bruker en brøkdel av de pengene de er tilført fra ECB.

Dessuten vil de Grauwe ikke overlate til bankene å bestemme hvilke land som skal få gleden av at noen kjøper gjelden deres og dermed presser ned renten.

— Bankene har nå bestemt seg for å kjøpe statsgjeld fra Italia og Spania, men ikke fra Portugal. Derfor er Portugal nå kommet under press. ECB må bestemme hvilken gjeld som skal kjøpes, sier han.

De Grauwe argumenterer sterkt for at ECB må ta hovedansvaret for å få ned renten på de utsatte eurolandenes statsgjeld. For å skape ro og stabilitet i markedene, er det sentralt at et land eller valutaområde har en sentralbank som trykker penger, og som alltid kan gå inn og kjøpe statsgjeld for å holde renten nede.

- Aldri nok

Men han vil ikke at ECB skal kjøpe gjelden uten å stille krav til gjeldslandene. Han mener gjeldslandene gjør svært mye for å kutte statens utgifter og øke skattene.

— Men det er aldri nok for de tyske økonomene. Jeg besøkte nettopp Dublin. Mine irske professorkolleger hadde fått lønnskutt på 20 prosent, sier De Grauwe .