Det finnes ingen lettvinte svar på de globale miljøproblemene; spesielt ikke når mat— og energibehovet til en voksende befolkning skal tilfredsstilles parallelt.

Norge bidrar i kampen for å binde CO2-utslippene: Blant annet gir vi store tilskudd til bevaring av regnskog på andre siden av kloden. Men kan vi fange vel så mye eller mer CO2 rett utenfor vår egen stuedør? Ny forskning viser at fjordene er svært effektive opptaksområder for karbon fra atmosfæren.

En grøderik blå åker

Med 25 000 kilometer lange kystlinje og 90 000 kvadratkilometer med beskyttet kystareal ligger alt til rette for en svært grøderik og anvendelig «blå åker» i Norge. Her kan vi produsere mat, fange karbon og - med litt kløkt og vilje - sørge for at vannkraften lever opp til benevnelsen grønn energi.

Det er fotosyntesen (se faktaboks) som sørger for at havet binder CO2. Med alt vi har av fjorder og kystområder er karbonfangsten trolig stor langs norskekysten. Vi har ikke tall på hvor effektive karbonsluk fjordene våre faktisk er. Eksempelet innledningsvis med ti Mongstad-anlegg er lånt fra Chile, som har en kystlinje som ligner på vår. I Chile er det gjort beregninger for kyst— og fjordsystemenes opptak av karbon fra atmosfæren. Overført til norske forhold tilsvarer det et årlig CO2-opptak på 10 millioner tonn i våre fjordsystemer.

Må lavere enn laksen

De unike, naturgitte forutsetningene har alt plassert Norge blant verdens ledende sjømatprodusenter. Det er imidlertid et tankekors at Norge ensidig legger opp til at videre vekst i havbruk skal skje i form av økt fiskeproduksjon, mens det er tare, skjell og plantespisende fisk lavt i det marine næringsnettet som utgjør den reelle økningen i verdens akvakulturproduksjon.

I et globalt perspektiv er det helt klart at også Norge bør innstille seg på å ta det meste av veksten i akvakulturproduksjonen lavt i næringsnettet. Dagens fiskeoppdrett har betydelige bærekraftsutfordringer. Spesielt tilgangen på fôr er problematisk enten det dreier seg om kilder fra havet eller landjorden. Bruk av protein- og fettressurser til fôr vil i økende grad konkurrere med det stadig voksende matbehovet i verden.

Vannkraft og produktive fjorder

Det pågår spennende forsøk som viser hvordan norske fjorder med relativt enkle midler kan produsere mat lavt i næringsnettet. I sommerhalvåret kan ferskvann som renner ut fra blant annet vannkraftanlegg brukes til kontrollert oppvelling av næringsrikt dypvann. Dette næringsrike vannet stimulerer veksten av alger, som effektivt kan utnyttes av for eksempel blåskjell i oppdrett. I tillegg til å være god og miljøvennlig mat, inneholder skallet mye karbon, og det kan regnes som binding. Ved dannelsen av skall avgis det imidlertid også CO2 som må inkluderes i et klimaregnskap. Forsøk fra Lysefjorden i Rogaland viser at det er mulig å tredoble produksjonen av alger og blåskjell ved hjelp av forholdsvis enkel oppvellingsteknologi.

Et stort men

Med kontrollert oppvelling i fjordene kan vi gjøre fotosyntesen to til tre ganger mer effektiv med påfølgende økt CO2-opptak. I Lysefjorden er det gjort beregninger som viser at testanlegget for oppvelling tar opp 2000 tonn CO2 pr. sesong. Tallet avhenger av hvor mye av karbonet som går ut av fjordsystemet enten i form av høstede blåskjell eller lagret karbon i dypet. Opptaket av CO2 tilsvarer utslippene fra ca. 2000 biler som går 10 000 km i året.

Kan vi fange vel så mye eller mer CO2 rett utenfor vår egen stuedør?

Men her er det et stort men. Vannkraftutbyggingen kan også virke i motsatt retning. Når kraftverkene sparer vann til vinteren når strømbehovet er størst, reduserer de samtidig den viktige algeveksten og CO2-opptaket som skjer i våre fjorder og kystfarvann i sommerhalvåret. Disse konsekvensene må tas med når det gjøres opp klimaregnskap for vannkraft.

Viktig med mer kunnskap

Før vi lar oss rive helt med av de løfterike fremtidsutsiktene er det på sin plass med en realitetsorientering.

Vi har alt nevnt at det må et regimeskifte til dersom Norge skal bidra sterkt til fremtidig bærekraftig matproduksjon fra havbruk. Globalt vil veksten i all hovedsak skje lavere i næringsnettet enn dagens norske fiskeoppdrett. De naturgitte forholdene ligger godt til rette, det er tradisjoner og vilje det skorter på, både i næringen og hos politikerne.

Ved hjelp av norsk vannkraft kan vi effektivt dyrke mer mat i fjordene og på sikt kanskje øke CO2-fangsten. Også andre former for fremtidig energiproduksjon (saltkraftverk) har stort potensial i samvirke med havbruk i fjordene. Det krever imidlertid en kunnskapsbasis som reduserer risikoen for uønskede virkninger i økosystemet, og at det aktivt legges til rette for denne typen utnyttelse av ressursene i fjordområdene våre.