Ressursenes forbannelse er uttrykk som ofte blir brukt for å oppsummere erfaringene i land som plutselig er blitt rike på gull, sølv og olje. Det blir fristende å svi av pengene mens man sitter ved makten.

Norge er unntaket. Handlingsregelen, innført av Jens Stoltenbergs første regjering i 2001, sier at vi bare kan bruke avkastningen av Oljefondet. Slik skal fondet sikres evig liv.

Men kanskje er vi ikke fullt så forskjellige fra andre land likevel.

I dagens avis fornyer og forsterker sjefen for Oljefondet, Yngve Slyngstad, den advarselen som hans sjef, sentralbanksjef Øystein Olsen, kom med for en måned siden. Oljefondet vil, ifølge Slyngstad, antagelig ikke kaste av seg så mye som Finansdepartementet baserer seg på.

Regjering og storting står altså i fare for å gjøre opp regning uten vert.

Slyngstads advarsel kommer dagen etter at Aftenposten presenterte en oversikt som viser at forbruket av oljepenger over statsbudsjettet det siste tiåret har vært tre ganger så høyt som den faktiske avkastningen av Oljefondet.

Aftenpostens reporter Sigurd Bjørnestad er, så vidt jeg vet, den første som har sammenholdt avkastningen over et tiår (227 milliarder kroner siden 2002) med forbruket av oljepenger over statsbudsjettene i samme periode (650 milliarder kroner).

Gapet kan i stor grad skyldes unormale svingninger i finansmarkedet. Men sammen med Norges Banks advarsler blir budskapet kraftig.

Gamle sannheter

Omtrent som antikkens Odyssevs, som kjente sin svakhet for syngende, vakre kvinner, har våre politikere forsøkt å binde seg selv til masten. Politikkens navigatører – økonomene — har brukt både linjal og sekstant og forsøkt å regne ut riktig kurs. De er kommet til at handlingsregelen tilsier at oljepengebruken over tid må holdes nær fire prosent av innestående på Oljefondet.

Det er her sentralbanksjef Øystein Olsen og nå sjefen for oljefondet, Yngve Slyngstad, pirker bort i vedtatte sannheter.

Olsen tilrår at vi begrenser det årlig uttaket av Oljefondet til tre prosent av fondets innestående, altså en fjerdedel mindre enn dagens tolkning av handlingsregelen tillater.

Sitt stille i båten

Da Olsen kom med sin tilråding i en tale i forrige måned, avslørte statsminister Jens Stoltenberg en uvanlig kombinasjon av temperament og handlekraft. Sentralbanksjefen fikk i en middagstale samme dag straks sitt pass påskrevet.

Stoltenberg var tydelig da han formante Olsen: Kommer handlingsregelen først i spill, er det ikke opplagt at sluttresultatet vil bli en innstramming. Det kan snarere bli en glidning i motsatt retning. Å forsvare regelen om å begrense den årlige oljepengebruken til fire prosent av innestående på Oljefondet har ikke vært noen politisk vinnersak.

Stoltenberg satte med andre ord spørsmålstegn ved sentralbanksjefens politiske gangsyn.

I sitt angrep på Olsen fikk Stoltenberg raskt selskap ikke bare av finansminister Sigbjørn Johnsen, men også av tidligere finansminister Kristin Halvorsen. De var samstemte: Selve poenget med Oljefondet er å se verden i et hundreårsperspektiv - og da må man ikke la seg forvirre av noen få dårlige år i aksjemarkedet.

Men ved å argumentere på denne måten har Regjeringen sluppet å gå nærmere inn i en diskusjon av Norges Banks påstand om at det har skjedd store endringer i måten verdensøkonomien og kapitalmarkedene virker på. Det er derfor Olsen og Slyngstad mener vi også i fremtiden må være forberedt på en klart lavere årlig avkastning enn fire prosent av innestående på Oljefondet.

Hvis Norges Bank har rett, er det viktig at det blir oppdaget i tide.

Tålmodighetens grenser

Det er evnen og viljen til å tåle flere år med tap som gjør det mulig for Oljefondet å ta risiko i form av store aksjeinvesteringer- 60 prosent av fondet. På lang sikt gir det utsikter til høyere avkastning.

Men hva er lang sikt? Hvor lenge kan man vente?

I Japan har ikke aksjekursene steget på et kvart århundre. Tvert imot. Aksjene er i dag verdt bare mellom en tredjedel og fjerdedel av hva de var på slutten av 1980-tallet.

Det skal svært mye til for at hele verden blir som Japan, for å si det litt forsiktig. Men det er grenser for alt, herunder for hvor lenge man kan leve på forskudd - ved å spise av selve fondskapitalen - mens man venter på bedre tider.

Derfor er det viktig å telle opp kassen fra tid til annen. Det ville være en nyttig krysspeiling hvis vi i hvert statsbudsjett fikk samme beregning som Aftenposten presenterte i går: Hvor mye har vi så langt brukt av oljepenger sammenlignet med den faktiske avkastningen av Oljefondet?