USA og EU, som er tynget av stor gjeld og lav vekst – og derfor opptatt med innenlandske problemer – er ikke lenger i stand til å etablere globale regler og forvente at andre land skal fylke seg bak dem.

På dette området legger voksende stormakter som Kina og India stor vekt på nasjonal uavhengighet og ikke-innblanding i indre forhold.

Det fører til at de er uvillige til å underkaste seg internasjonale regler (eller å kreve at andre skal etterleve slike regler) – og derfor er det lite sannsynlig at de vil investere i flernasjonale institusjoner slik amerikanerne gjorde etter den annen verdenskrig.

Mangfold og selvstyre

Følgelig vil det være begrenset hva globalt lederskap og samarbeid kan tilby. Og det vil kreve en omhyggelig tilpasset styring av verdensøkonomien – spesielt et mindre sett med regler som erkjenner mangfold av nasjonale forhold og krav til politisk selvstyre.

Men diskusjonene i G20, Verdens handelsorganisasjon (WTO) og andre flernasjonale fora fortsetter som om de riktige virkemidlene er mer av det samme – flere regler, økt harmonisering og mer politisk disiplin på nasjonalt nivå.

"Nærhetsprinsippet"

For å begynne med begynnelsen. "Nærhetsprinsippet" sørger for en riktig tilnærming til globale styringsspørsmål. Det forteller oss hva slags politikk som bør samordnes og koordineres globalt, og hva som bør overlates til innenrikspolitiske beslutningsprosesser.

Prinsippet avgrenser områder hvor vi trenger utstrakt global styring fra områder hvor det er tilstrekkelig med få globale regler.

Økonomisk politikk

Økonomisk politikk får innpass i grovt sett i fire varianter. Én ytterlighet er en nasjonal politikk som ikke bidrar til noe (eller svært lite) overskudd ut over landets grenser. Utdannelsespolitikk krever for eksempel ingen internasjonale avtaler og kan trygt overlates til innenlandske beslutningstagere.

En annen ytterlighet er en politikk som omfatter «globale fellesgoder». Resultatet for hvert land er ikke bestemt innenrikspolitisk, men av (summen av) andre lands politikk.

Utslipp av drivhusgasser er typisk en slik sak. På slike politiske områder er det sterke grunner for å etablere bindende globale regler ettersom hvert land, når det får seile sin egen sjø, har en interesse av å forsømme sitt vedlikeholdsansvar for slike globale fellesgoder. Å unnlate å nå frem til globale avtaler vil dømme alle til kollektiv katastrofe.

"Alles kamp mot alle"

Mellom disse ytterlighetene er det to andre former for politikk som skaper resultater, men som trenger å bli behandlet på en annen måte.

For det første er det en "alles kamp mot alle"-politikk, hvor et land høster fordeler på bekostning av andre land. For eksempel legger lederne i slike land begrensninger på forsyningene av naturressurser for å drive opp prisene på verdensmarkedet, eller fører en merkantilistisk politikk i form av store handelsoverskudd, spesielt når de står overfor arbeidsledighet og overkapasitet.

Kina og Tyskland

Fordi "alles kamp mot alle" skaper gevinster ved å påføre andre kostnader, er det behov for at også en slik politikk blir regulert på internasjonalt nivå.

Dette er det sterkeste argumentet for å gjøre Kinas valutapolitikk eller store økonomiske ubalanser som Tysklands handelsoverskudd, til gjenstand for større global disiplin enn det som gjelder i dag.

Innenrikspolitikken

En "alles kamp mot alle" må skilles fra en politikk hvor de økonomiske kostnadene hovedsakelig bæres internt i eget land selv om en slik kamp kan berøre andre.

Ta jordbrukssubsidier, forbud mot genmodifiserte organismer eller mangel på finansreguleringer. Ettersom en slik politikk kan påføre andre land kostnader, er de ikke innført for å oppnå fordeler, men av andre innenrikspolitiske grunner som fordelingsmessige, administrative eller av hensyn til folkehelsen – som går foran hensynet til økonomisk effektivitet.

Global disiplin

Kravet til global disiplin står svakere når det føres en politikk med preg av en "alles kamp mot alle". Tross alt bør det ikke være opp til det "globale samfunnet" å fortelle enkeltland hvordan de bør avveie konkurrerende mål.

Å pålegge andre land kostnader er i seg selv ikke en grunn for global regulering. (Økonomer klager sjelden når liberalisering av handelen i ett land skader konkurrentene.) Særlig demokratiene burde få lov til å gjøre sine egne "feil".

Globale standarder

Selvfølgelig er det ingen garanti for at innenrikspolitikken nøyaktig gjenspeiler samfunnsmessige krav; til og med demokratier blir ofte gisler for særinteresser.

Å lage globale regler for en innenrikspolitisk "alles kamp mot alle" må derfor få en annen form. En slik politikk stiller krav til en fremgangsmåte som er utformet for å øke kvaliteten i den innenlandske beslutningsprosessen.

Globale standarder handler for eksempel om innsyn, bred representasjon, ansvarlighet og bruk av empiriske bevis, som ikke innskrenker sluttresultatet.

Feilslått politikk

Politiske forskjeller krever ulike svar på globalt nivå. For mye global politisk kapital sløses nå til dags bort på å harmonisere innenrikspolitisk tautrekking (særlig på områder som handel og finansregulering), og ikke nok blir brukt på å bekjempe en "alles kamp mot alle" (som økonomiske ubalanser).

Overambisiøse og feilslåtte forsøk på global styring vil ikke tjene oss i en tid da tilbudet av globalt lederskap og samarbeid er bundet til å være begrenset.

Copyright: Project Syndicate, 2012/Norsk enerett: Aftenposten