NÅR TROND GISKE tar på seg sin uskyldigste mine på TV og forsikrer seerne om at han bare sier det han mener, er det grunn til å skjerpe oppmerksomheten. For når meningen står stikk i strid med det han i embets medfør kan omsette i handling, blir resultatet ikke bare en lett gjennomskuelig dobbeltkommunikasjon, men også et ubehjelpelig forsøk på dekke over egen avmakt med verbale besvergelser.

Faktum er at de regler Regjeringen selv har trukket opp for utøvelse av eierskap i børsnoterte selskaper der staten er deleier, ikke gir rom for at næringsministeren kan instruere styret til å fatte beslutninger som styret mener er i strid med selskapets strategi og interesser. Det gjelder også i Telenors tilfelle, der staten eier 54 prosent av aksjene. Det har Giske selv innrømmet.

Det er da også dette prinsippet som ligger til grunn for at statsminister Jens Stoltenberg to ganger har slått fast at Regjeringen, inklusiv næringsministeren, ikke har noen holdning til om Telenor burde tillate at A-pressen solgte sine aksjer i TV 2 til det danske mediekonsernet Egmont.

Politisk press

Men Trond Giske er ikke den politikertype som lar seg stoppe av formelle hensyn. Den detaljerte redegjørelsen Telenors styreleder, Harald Norvik, ga om kontaktene mellom næringsministeren og Telenor i går, gir et meget interessant innsyn i hvordan Giske opererer i grenselandet mellom politikk og forretningsdrift. I rimelig stor visshet om at de rødgrønne partienes velgere synes det er en dårlig idé å flagge ut Norges største kommersielle TV-kanal, hadde han få betenkeligheter med å bruke alle politiske pressmidler for å få en Telenor-ledelse han ikke kunne instruere, til å føye seg etter hans vilje.

Hovedformålet for Giske var ikke å hindre at Telenor gjennomførte sin strategi om å trekke seg ut av innholdsproduksjon i mediene. Det var å gi klart uttrykk for hvor mye han mislikte at TV 2 blir heldansk. Giske valgte å se bort fra at hans egen regjering, med ham selv som kulturminister, hadde hovedansvaret for de eierbegrensningsregler som gjør det lite realistisk å finne norske investorer med tilstrekkelig kapital og bransjekunnskap til å kjøpe aksjeposter av den størrelse det var snakk om da A-pressen solgte sin eierandel i TV 2 til Egmont.

Giske har altså drevet sitt politiske spill i strid med to av bærebjelkene i en eierskapspolitikk han selv har hatt ansvaret for enten å utarbeide eller å forvalte.

Troverdighet

Norvik innledet sin pressekonferanse med å si at den ikke burde ha vært nødvendig. Samtidig ga han en overbevisende redegjørelse for at den var nødvendig. I valget mellom to onder – å leve med en rykteflom som kunne påføre Telenors omdømme ukontrollert skade, eller å begi seg inn i en høyst uvanlig offentlig troverdighetsstrid med sin største eier, mente den erfarne styrelederen – med politisk bakgrunn fra Statsministerens kontor og Olje-­ og energidepartementet i Odvar Nordlis Ap-regjering på slutten av 1970-tallet – at skaden ble minst ved å gå ut i åpent lende.

Norviks uttalelser må vurderes ut fra at hans jobb er å ivareta Telenors interesser. Men det han sa om hvordan han oppfattet de faktiske forhold, etterlater et inntrykk av en frekkhet fra Giske side som i beste fall er urent trav, i verste fall på kant med sannheten.

Opposisjonen på Stortinget ville i alle fall ikke ha gjort jobben sin om de ikke nå presser Giske på hvorfor han lot sitt embetsverk sende to SMS-er til Norvik om at salget av TV 2 til Egmont skulle behandles i Regjeringens underutvalg og i selve Regjeringen, samtidig som Statsministerens kontor holdt fast ved at Regjeringen ikke skulle ha noen mening om salget. Giskes forklaring, bekreftet gjennom offentliggjøringen av SMS-ene, er at han selv ønsket å få saken behandlet i underutvalget. Men hans forsøk på vinne tid ved å presse frem en regjeringsbehandling, fikk ikke gjennomslag hos statsministeren. Han sto fast ved det prinsipielle synspunkt at saken var Telenor-styrets ansvar.

Denne åpenbare uenigheten mellom statsminister og ansvarlig statsråd har gjort det enda mer påkrevet at Giske snarest mulig forklarer seg for Stortinget. Og den har gitt næring til nye spekulasjoner om et anstrengt forhold mellom Giske og Stoltenberg. Statsministeren sier at han fortsatt har tillit til Giske. Det er nødvendig for å unngå et tilspisset oppgjør med en statsråd som nærmer seg det illojale, men som har sterke politiske allierte i Arbeiderpartiet.

Motsetninger

På denne bakgrunn er det av interesse å spørre om strategen Giske har bedrevet sitt uryddige spill som del av en omkamp for å skjerpe den politiske kontrollen over selskaper der staten er tungt inne på eiersiden. Også SV-leder Kristin Halvorsen, Sp-leder Liv Signe Navarsete og flere ledende aktører både i Ap og i fagbevegelsen har beklaget at TV 2 blir flagget ut. Slik sett er det liten tvil om at statsministerens klare beskjed om at Regjeringen ikke skal ha noen mening, skaper sterke reaksjoner i egne rekker. At statsministeren og LO-leder Roar Flåthen, som har fremstått som en aktiv pådriver for salget, dermed er i samme båt, kan øke inntrykket av at toppfigurene i arbeiderbevegelsen fører en politikk i strid med en allmenn oppfatning i egne rekker.

Salg av TV 2 ut av Norge er en symboltung sak som har kontroversielle mediepolitiske sider. Det politisk mest opportune kunne dermed vært å sette foten ned for salget. Men redskapen for å gjøre dette fant Giske av gode grunner ikke i sin verktøykasse. Derimot fant han politiske pressmidler som både avslører hvilke metoder han er villig til å ta i bruk i den «gode saks tjeneste», og hvor vanskelig det er å benytte politiske virkemidler til å styre forretningsmessige transaksjoner selv når en nasjonal allmennkringkaster bringes i spill.