Navnet på forskningsprosjektet kunne vært tittelen på en amerikansk krimserie: Traces — eller spor, på norsk. Men det er ikke amerikanske drap det er snakk om, men høyst levende, norsk oppdrettslaks på rømmen.

I 2005 startet havforsker Øystein Skaala prosjektet Traces. Oppdraget var å finne en metode som kunne si noe om hvilket anlegg en rømt laks stammer fra.

Ni år senere har den såkalte DNA-beredskapsmetoden blitt brukt i over 15 saker, og ifølge forskerne er den så presis at man i noen tilfeller kan si hvilken merd en laks har rømt fra.

Fra rettsmedisinen

— Dette er en ekstremt kostnadseffektiv metode, som er veldig treffsikker, sier Skaala.

Da de startet prosjektet for nesten ti år siden, så de på mange ulike metoder. Til slutt var det fra kriminaletterforskninger på land, løsningen kom.

— I prosjektet hadde vi med folk med erfaring fra rettsmedisin, og som kjente forhistorien til hvordan DNA var blitt tatt i bruk i rettsmedisinen i USA, sier han

- Mye brukt i kriminalsaker

I utgangspunktet er det slik at rømning av laks skal rapporteres av oppdretter, men noen ganger skjer ikke dette.

Urapportert rømming kan skyldes et straffbart forhold ved anlegget, og er dermed noe fiskeriforvaltningen er interessert i å finne ut av. Dette var bakgrunnen for at arbeidet med den nye DNA-metoden ble satt i gang.

Til tross for at metodikken i dag er blitt publisert i internasjonale forskningstidsskrifter og er godt anerkjent, er det ifølge Skaala fortsatt motstand å møte i deler av bransjen. Han tror imidlertid DNA-testing av rømt laks har kommet for å bli.

— I dag er jo DNA brukt mye i kriminalsaker og det er jo ingen som tviler på det der lenger, sier han

Gir klare svar

Mandag morgen kom den foreløpig siste meldingen om en sak hvor metoden er blitt anvendt - en rømningssak fra Ryfylke som nå er under politietterforskning.

Da fiskere i fjor høst oppdaget den rømte laksen, ble det tatt prøver av laks fra alle oppdrettsanlegg hvor det var sannsynlig at rømlingene hadde stukket av fra. Deretter ble DNAet til den rømte laksen analysert, og sammenlignet med DNA-profilene fra de ulike anleggene.

— Og ikke bare kan vi si ganske sikkert hvor den rømte laksen stammer fra, men vi kan også utelukke mange anlegg, forklarer Skaala.

Fiskeridirektoratet skriver i en melding at de er: «glad for at det omfattende arbeidet har ført frem, og konstaterer at resultatene fra sporingen gir klare svar, peker på en sannsynlig kilde og utelukker alle de andre anleggene.«

- De fleste rømmer ikke

Lakse-DNA er unik, på samme måte som et menneske-DNA. Dermed er det mulig for forskerne å si ganske sikkert fra hvilket anlegg en fisk har rømt fra, siden DNAet vil være likt DNAet til resten av laksen der.

— Det som gjør metoden kostnadseffektiv, er at vi ikke trenger en databank med genmaterialet fra alle laksestammene. Vi henter bare inn det vi trenger når det blir meldt om rømt laks. Det er viktig å huske på at de fleste oppdrettslaks rømmer tross alt aldri, sier Skaala.