Svart betaling, politisk protest, alkohol, påstått sexkjøp og militærhjelp til et diktatur. Dette er pirrende stikkord for hvorfor statsråder og andre av Sveriges nyseparerte statsministers sentrale medarbeidere har sluttet.

I 2010 ble Reinfeldt den første sittende borgerlige regjeringssjef som greide å bli gjenvalgt i Sverige. Det vakte oppsikt i et land hvor Socialdemokraterna har vært enda flinkere til å holde seg i regjeringskontorene enn Arbeiderpartiet her hjemme. Nå er Reinfeldt snart halvveis i sin andre periode som Sveriges statsminister.

Mens det nesten lukter svette av Løfvén, dufter Reinfeldt kjedelig, dyrt etterbarberingsvann.

Manne— og kvinnefall

I sommer er statsministerens evne til å plukke de rette medarbeiderne igjen blitt et tema, slik det også var rett etter regjeringsdannelsen i 2006: Etter to uker måtte to kvinnelige statsråder gå. Den ene hadde ikke betalt TV-lisens, den andre hadde betalt arbeidere svart. Også finansminister Anders Borg hadde betalt svart, men han beklaget på en slik måte at han fikk fortsette.

Så forlot forsvarsministeren regjeringen i protest mot at finansministeren, hans egen og statsministerens partifelle, kuttet voldsomt i bevilgningene til forsvaret. Og ett år senere måtte statsministerens stabssjef gå av fordi hun gikk på byen samtidig som hun hadde ansvaret for nasjonens kriseberedskap. Veldokumenterte bilder av at hun ikke nøyde seg med å holde tungen rett i egen munn i møtet med en politisk journalist, gjorde situasjonen uholdbar.

Reddet av finanskrisen

Så ble kritikken av Reinfeldts personalpolitikk glemt for en stund. Etter den globale finanskrisen gikk det fremover for den borgerlige regjeringsalliansen. Finansminister Borg strammet hardt til på det svenske statsbudsjettet. Han kom på pallen blant kollegene i EU og var antagelig den viktigste personen bak den historiske borgerlige valgseieren i 2010.

Før valget for to år siden måtte arbeidsmarkedsministeren, en nær venn av Reinfeldt, gå av etter påstander om sexkjøp. Etter valget ble den sterke og taktisk genierklærte partisekretæren Per Schlingmann løftet opp til statsministerens kontor for å bedre kommunikasjonen mellom regjeringen og velgerne. Hans etterfølger som partisekretær fikk nylig sparken. Og da holdt vi på å glemme at Reinfeldts betrodde planleggingssjef ikke orket mer ved juletider.

Som plaster på såret ble den sparkede partisekretær, Sofia Arkelsten, ny leder av Riksdagens utenrikskomité. Den posten var blitt ledig fordi hun som hadde hatt den, måtte overta som forsvarsminister.

Forsvarsminister Sten Tolgfors måtte gå etter en skandale der det ble avslørt at Sverige har hjulpet diktaturet Saudi-Arabia med å bygge våpenfabrikk. Den saken kan forfølge Reinfeldt lenge.

Frekke og lure

I 2006 gikk Moderaterna, det svenske Høyre, til valg som «Nye Moderaterna». Fire år senere kalte de seg Sveriges eneste arbeiderparti, fri for bindinger til særinteresser. Dette partiet var kjappest ute med å fordømme økonomiske gullpakker til næringslivstopper under finanskrisen.

- Vi vil bli det samfunnsbærende parti, sa Reinfeldt frimodig i 2010. Hans suksessoppskrift med å rappe venstresidens retorikk og sosialdemokratenes eierskap til slagordet «Arbeid for alle», minner om noe av det som gir Høyre og Erna Solberg medvind her hjemme. Det virker imidlertid som Reinfeldt la listen for høyt for tidlig med ambisjonen om at Moderaterna skal overta Socialdemokraternas rolle som Sveriges samfunnsbærende parti.

Et av Reinfeldts problemer er at man kan få inntrykk av at han vil gjøre Moderaterna så stort og enerådende at de tre andre regjeringspartnerne blir overflødige. Derfor er overraskende nok Folkpartiets Jan Björklund og Kristdemokraternas Göran Hägglund blitt bestevennene blant partilederne i regjeringen. Visestatsminister Björklund går åpent ut mot regjeringssjefen med kritikk av bl.a. forsvarspolitikken.

Reinfeldt savner nok den moderlige Centern-lederen Maud Olofsson. Hun er erstattet av 29 år gamle Annie Lööf.

- Regjeringen har mistet gløden, sa partileder Lööf nylig.

Troverdighet

Statsministeren hadde rett da han i 2008 sa til Aftenposten: «Det så lenge ut som alternativene enten var Socialdemokraterna eller en splittet borgerlighet. Nå dreier det seg om enten en samlet borgerlighet eller en splittet venstreside.» I dag er imidlertid ikke de borgerlige like samlet.

Regjeringens trøst er at den rødgrønne opposisjonen spriker minst like mye. På den annen side ligner den nye sosialdemokratiske lederen Stefan Löfven mye mer på en arbeider og et vanlig menneske enn det «arbeiderpartileder» Reinfeldt gjør. Antall arbeidsløse ungdommer og langtidsledige er en politisk akilleshæl.

Mens det nesten lukter svette av Løfvén, dufter Reinfeldt kjedelig, dyrt etterbarberingsvann.