For noen år siden var det liksom så greit: Sett PC-en i et fellesrom i hjemmet og følg med på hva ungene bruker den til, lød rådet.

Men i dag er hele dette kontrollregimet blitt utdatert og ubrukelig. En ting er at barn nå får sin en egen PC stadig tidligere. De siste par årene har også et nytt og enda mer kinkig problem dukket opp: Smartmobilen.

Det begynner allerede før ungene er gamle nok til å ha eget mobilabonnement. Tusener av norske barn får iPod Touch. Denne enheten er bare 7 mm tynn. Du kan ikke engang se om barnet har den i lommen. Likevel er den en helt komplett datamaskin. I praksis kan den ofte gjøre mer enn en PC.

Usynlig datamaskin

Du kan legge nysminkede og halvnakne bilder av deg selv, eller venninnen din, ut på Facebook – uten å forlate badet. Du kan filme medelever i gymgarderoben og sende videoen til YouTube før de har fått tørket seg. Terskelen mot å mobbe andre på nettet blir bare enda lavere. Det er bare å vippe datamaskinen opp fra lommen og publisere all agg øyeblikkelig, når du er som aller mest sjalu eller forbannet.

Takket være ganske omfattende kampanjer for nettvett fra tilsynsmyndigheter, skoler og mange andre aktører, er barn flest bevisst disse problemstillingene. Mange tråkker aldri over grensene. Men forskningen viser også stadig tydeligere at det eksisterer en gruppe sårbare barn. De utsetter både seg selv og andre for risiko og fare, til tross for all verdens holdningskampanjer.

Verre enn husarrest

Samtidig blir det stadig mindre realistisk å utelukke barn fra digitale verktøy. Å kutte nettforbindelsen har for større barn blitt en verre straff enn husarrest.

De nye smartmobilene, som gjør det så vanskelig å følge med på hva barna gjør og hvem de omgås, tilbyr også helt nye muligheter til å overvåke ungene.

Med appen Finn iPhone kan foreldre nå spore hvor barnet befinner seg, dersom de finner det for godt. Når sporingen skjer, kommer det opp en melding på barnets mobil. Har barnet en Android-mobil, tilbyr den norske appen BipperKidz en ukentlig rapport over hvem barnet har kontakt med, hvilke apper som lastes ned, og om mobilen for eksempel blir brukt til surfing og chat om natten.

Virtuell hånd å holde i

I løpet av våren planlegger Bipper å lansere en "Følg meg hjem"-tjeneste, som gjør det mulig for foreldre å sitte på jobben og følge kontinuerlig med på et kart om barnet beveger seg som forventet hjem fra skolen. Bipper hevder at dette blir et tilbud som bare skal utløses på barnets initiativ. Hele problemstillingen var ren science fiction for få år siden.

En fersk undersøkelse som Aftenposten publiserer tall fra i dag, viser at over halvparten av norske foreldre mener filtre og tekniske løsninger er den beste måten å regulere innhold på nett og mobil for barn.

Midt imot dette standpunktet står både Medietilsynet, Barneombudet og Datatilsynet. Medietilsynets Stian Lindbøl mener at en app som BipperKidz ikke bare er moralsk betenkelig. Det er også et klart brudd på barns rett til et privatliv, som er nedfelt i FNs barnekonvensjon.

Dilemma

Det Lindbøl ikke nevner i intervjuet om saken i Aftenposten, er at barnekonvensjonen også har nedfelt foreldreansvaret. Foreldrene har et hovedansvar for barnets omsorg og utvikling – etter hva som er best for barnet. Det er neppe egen kikkertrang foreldre flest har i bakhodet, når stadig flere nå etablerer tekniske løsninger for å regulere barnas mediebruk. Bekymring for at barnet skal utsette seg for risiko er nok heller utløsende.

På mange måter tar foreldrene på denne måten tilbake kunnskap de tidligere hadde. Da familien hadde en hustelefon, var det ganske greit å holde oversikten over hvem ungene snakket med. Om de holdt seg oppe med telefonprat hele natten, ville det vært svært lett for foreldre å få med seg.

Steile fronter

Foreldre og myndigheter står på hver sin haug. Det spesielle er at de norske myndighetene er ganske alene internasjonalt i sin motstand mot teknisk regulering. Veiledningsorganisasjonen Barnevakten ser behovet for Bipper, og EU har i flere initiativer også gått inn for å stimulere teknisk regulering og muligheter for foreldrekontroll.

Samtidig har de norske reguleringsmyndighetene helt rett i at tillit og åpen kommunikasjon er best, om man vil få barna til å bruke vettet på nett. Barn har utvilsomt en viss rett til privatliv. Men dette privatlivet bør kanskje ikke være like sterkt som de voksnes. Ingen bør være ukjent med at barn lyver for foreldrene sine. Noen ganger med god grunn. Andre ganger uten. Foreldrene har fortsatt ansvaret for barnas beste. Og i de tilfellene hvor tilliten mellom voksne og barn er brutt, er det foreldrenes ansvar å vite best.