Saklig belegg synes erstattet av tidsåndens bejubling av forenklede årsaksforhold, jo mer moralistisk, jo bedre. Det spilles på grumsete fordommer om at psykiske lidelser ikke er ordentlige helseproblemer (men en karakterbrist hos den enkelte). Lettvinte løsninger bringes til politikkens markedsplass: NAV må ta seg sammen, ungdommen må ta seg sammen, vi trenger en statlig arbeidsplikt!Ordbruken «for mange» er talende uklar. «For mange» må settes i forhold til noe – en meningsfull målestokk. Selv kan vi tenke oss minst fem slike målestokker som kan brukes til å vurdere den faktiske utviklingen av bruken av uførepensjon.

For mange i forhold til før?

Norge har opplevd en økning i antallet svært unge mottakere av uførestønad. Siden 2005 har antallet uføre 20-24-åringer økt fra 2506 til nå 3682, altså 1176 flere på seks år. Målt i prosent er økningen stor, 47 prosent.0,9 prosent av befolkningen i aldersgruppen 20–24 år var uføre i 2005. I 2011 var andelen økt til 1,1 prosent. Om dette er en problematisk («for stor») økning, må knyttes til årsakene til hvorfor vel 230 flere fra hvert årskull på rundt 65 000 blir ufør i ung alder. I realiteten er vi nede på så små tall at før man utbasunerer svikt i arbeidsmoral og NAV-system, bør det sjekkes mot endringer i medfødte funksjonshemninger, økt overlevelse ved sykdom og ulykker, samt dessverre også, varige skader fra rusmiddelbruk i alt for ung alder.

For mange i forhold til andre land?

Nivået i Norge er heller ikke spesielt avvikende, snarere litt lavere enn i Sverige. Det er mye å bli bedre på her hjemme. Men et sideblikk til andre land bør være er en advarsel mot populisme og provinsiell retorikk.

Dersom norsk ungdom forderves av oljerikdom og sykeliggjøres av NAV-systemet, bør veksten i ung uførhet fremstå som et særnorsk fenomen. Men Sverige og Danmark opplever den samme veksten i trygdebruk blant unge.

Nivået i Norge er heller ikke spesielt avvikende, snarere litt lavere enn i Sverige. Det er mye å bli bedre på her hjemme. Men et sideblikk til andre land bør være er en advarsel mot populisme og provinsiell retorikk.

For mange i forhold til helsetilstand?

Vi får stadig flere uføre samtidig som folks helse aldri har vært så god som nå, hevdes det ofte. Og slik Mor Nille er en sten, blir dette samsvaret brukt som belegg for at trygdebruken må skyldes noe annet enn helseproblemer. Ved fantastiske medisinske fremskritt er dødeligheten redusert i alle aldersgrupper. Det vonde paradokset er at det betyr at flere lever med helseproblemer (man før døde av).

Og de uføre får ikke mindre helseproblemer av at de friske blir friskere. Dessuten er vår uføretrygd ikke en gammeldags invalidetrygd: Den er (og skal være!) en moderne, solidarisk inntektssikring for personer som av legitime helsemessige grunner ikke kan delta i arbeid på såkalt ordinær måte. Den enkeltes helseproblemer skal vurderes konkret i forhold til faktiske muligheter for å klare en jobb. Om de jobbene som finnes setter større krav til kompetanse, produktivitet og friskhet, er det ikke noe spesielt mystisk at en ungdom som for en generasjon siden kunne klare en enkel jobb tilpasset helseproblemet, i dag opplever at slike jobber ikke finnes. Derfor er det en viktigere oppgave å skape egnede jobber enn å reise tvil om folks funksjonsproblemer.

For mange i forhold til hva vi har råd til?

En ung ufør med alvorlig sykdom får i dag 195 000 kroner i pensjon å leve for. Av et trygdebudsjett på 300 tusen millioner, går rundt 2 promille til de yngste uføre.

Men dette et dypt umoralsk regnestykke. Noen blant oss har, medfødt eller påført, så store helseproblemer at de trenger fellesskapets hjelp. Den støtten skal de uføre få fordi vi er et sivilisert samfunn, ikke fordi vi har regnet på om vi har råd til det. Selvsagt skal vi diskutere den samlede trygdebruken og velferdssamfunnets langsiktige bærekraft. Men å starte med de yngste uføre blir det galest tenkelige utgangspunkt!

For mange i forhold til velferdspolitikkens mål?

Retorikken om «for mange» formidler en undertone av at egentlig burde ingen unge motta uførepensjon. Fremskrittspartiet har gått lengst når de påstår at ingen under 30 år bør få uføretrygd. En slik null-visjon er irrasjonell, og formidler en holdning om at mottakere av uføretrygd er kassert av samfunnet. Hvorvidt vi har for mange (eller for få) unge på uføretrygd må knyttes til om hensikten med ordningen treffer – og brukes av– de individer den er laget for å hjelpe.Inntil det motsatte er bevist, legger vi til grunn at dagens system med medisinsk-faglige kriterier for tildeling av uføretrygd fungerer rimelig bra. Om rollen som trygdemottaker blir så stigmatisert at folk vegrer seg for å søke trygd, brister velferdssamfunnets moralske bærebjelke. Uføretrygden er en viktig del av vår velferdsstat. Ordningen skal brukes av alle som har rett på den. Det betyr at alle som mottar uførepensjon skal vite at det er en rettighet de har som fullverdige medborgere. De skal ikke tvinges til se ned når Høyres leder Erna Solberg snakker om arbeidsplikt og statlig nødhjelp på 70 kroner dagen.

Så heller enn å snakke mer om at vi har for mange unge på for høy trygd, bør alle gode krefter samles til en dugnad for å skaffe mer av det vi har for lite av: Vi har skapt et samfunn med et skrikende underskudd av muligheter for at personer med helseproblemer kan delta, på sine vilkår, i samfunnets normale aktiviteter.

Med funksjonshemning og uførhet følger ensomhet og isolasjon. Vondt blir til verre. Man låses fast i alt for ung alder. Vi har ikke for mange unge på trygd, det er de unge på trygd som møter for få muligheter til å komme videre.

For noen vil veien videre i livet være et faglig fornuftig tilrettelagt arbeid, for andre vil det være en meningsbærende aktivitet, for atter andre rehabilitering og gode behandlingsopplegg. For alle vil det være et arbeidsmarked med bedrifter som tør gi en funksjonshemmet en sjanse, og et sivilsamfunn som spør seg selv hva det kan bidra med.

Alle kan vi tenke mer over at når et ungt menneske etter en lang prosedyre tilstås en uførepensjon, så er det noen meget gode, eller rettere vonde — grunner for det. Og så er det arbeidsministerens jobb å gjøre NAV stadig bedre, både som forvalter av rettigheter så vel som en effektiv medspiller i den samfunnsdugnaden vi trenger for at alle, uansett grad av friskhet, kan oppleve seg som fullverdige deltakere i et solidarisk velferdssamfunn.