Han holdt på å stryke med av å spise hamburgere i Super Size Me (2004) og kunne lett blitt lynsjet av ekstreme islamister da han noen år senere trålet Midtøsten rundt under filmingen av dokumentaren Where in the world is Osama bin Laden (2008).

Denne gangen er det produktplassering i film den 40 år gamle New York-baserte dokumentaristen retter kameralinsene mot.

Og når vi møter ham på kaikanten langs Smedasundet i Haugesund, er han til forveksling lik en internasjonal toppidrettsutøver, med sponsormerker over hele klesdrakten – pluss at han en bil dekorert logoene til alle selskapene som faktisk gikk med på å sponse hans nye kinodokumentar, The greatest movie ever sold. Filmen har première over hele landet fredag.

Sponset for 1,5 mill. dollar 22 selskaper bidro med tilsammen 1,5 millioner amerikanske dollar, 8,1 millioner kroner etter dagens kurs, til filmproduksjonen. I dokumentaren får vi se på nært hold hvordan flere av aktørene tedde seg, og hvordan de forsøkte å påvirke filmskaperen.

Flere av dem får også breie seg i reklamespoter, som filmen er spekket av.

–Jeg hadde en lang liste med selskaper som ble kontaktet for å sponse meg. De fleste sa nei, fordi de fryktet for omdømmet sitt ved å bli med i filmen. Andre nektet fordi jeg var for gammel, for lite attraktiv, hadde for lite hår, var for blek eller hadde bart. Det var ganske nedslående for egoet, sier Spurlock.

Han mener produktplasseringen som foregår i dagens internasjonale filmindustri er et grovt lureri mot intetanende forbrukere. Målet hans med å lage filmen var å vise hvilke knep og mekanismer de store merkevareprodusentene benytter for å få en best mulig profilering av sine produkter.

Selskaper krever kontroll –Hva er det verste med dette fenomenet?

Det verste er at folk ikke vet om hva som foregår. I filmen min forsøker jeg å vise i detalj hvordan markedsførerne tenker, og hvilke krav de stiller overfor kreative kunstnere, som jo burde være frie og uavhengige. Når du har sett filmen min, vil du aldri se på en Hollywood-film eller TV-serie på samme måte som du gjorde før, svarer Spurlock.

Han fastslår at merkevareprodusentenes krav i verste fall endrer innholdet og retningen på filmer og TV-serier, fordi selskapene ikke ønsker at deres produkter skal assosieres på en negativ måte.

–Noen av disse merkevareprodusentene vil pøse på med ideer overfor filmskaperne, og enkelte skriver til og med egne scener som de prøver å få inn, sier Spurlock.

Tarantino truet med søksmål I filmen forteller regissør Quentin Tarantino om hvordan han forsøkte å legge blodige scener i filmene Reservoir Dogs og Pulp Fiction til restaurantkjeden Denny’s.

–Denny’s kontaktet meg via advokater begge ganger og truet med søksmål, forteller Tarantino. Kjeden ønsket ikke å bli forbundet med bandeoppgjør der blodet fløt.

–I verste fall risikerer filmskapere også å bli saksøkt for uønsket og uautorisert bruk av selskapenes produkter, legger Spurlock til.

–Hva tenkte du da du fikk inn alle de omfattende kontraktene fra bedriftene som valgte å sponse deg?

–Herregud for noen kontrakter det var! Noen av dem var på 50 sider, og omhandlet alt de ville ha og hva de krevde. Noen krevde å godkjenne den endelige versjonen av filmen, og ga klare føringer på hva jeg skulle si og gjøre i forhold til deres produkter. For meg ble det viktig å ha full kreativ kontroll over vår egen film, sier han.

Gjennomsponset Bond

Som et eksempel på hvor dominerende produktplasseringsavtalene er blitt, trekker Spurlock frem den nye James Bond-filmen.

–Av totalbudsjettet på 150 millioner dollar, kommer ca. 50 millioner fra slike avtaler. Når noen har finansiert en tredjedel av en film, sitter de med svært stor makt overfor produsentene og studioet, sier han.

–Du fikk selv inn 1,5 millioner dollar til din film. Solgte du deg ut?

–Nei, jeg kjøpte meg inn, svarer Spurlock med et bredt glis og ser nedover dressen med sponsormerker.