Panettas ord synes å falle for døve ører, spesielt i Beijing, der hans vert, forsvarsminister Liang Guanglie, gjorde det klart at Kina forbeholder seg retten til å treffe ytterligere tiltak i konflikten.

Allerede nå er 11 kinesiske skip i farvannet rundt øygruppen, som kalles Senkaku på japansk, Diaoyu på kinesisk. Ingen av dem har til nå gått inn i territorialfarvannet, men det skal ikke den store feilnavigeringen til før det kan bli en konfrontasjon mellom japansk kystvakt og disse skipene. Det vil kunne føre til at konflikten opptrappes ytterligere etter flere dager med store antijapanske demonstrasjoner og direkte angrep på japanskeide fabrikker og andre virksomheter over store deler av Kina.

I GÅR VAR demonstrasjonene ekstra heftige. Påskuddet var årsdagen for en hendelse som førte til at Japan invaderte Mandsjuria i 1931. Det ble nørt godt opp i antijapanske følelser i forbindelse med markeringen.

Konflikten kan få store følger, militærstrategiske så vel som økonomiske, hvis den ikke dempes og håndteres på riktig vis. USA er kommet i klemme. Landet garanterer for Japans sikkerhet, president Barack Obama har i tillegg bestemt at USA skal konsentrere mer av sin oppmerksomhet om militære ressurser i Asia. Hvis Japan og Kina ikke finner frem til en god måte å løse krisen på, vil atommakten USA kunne trekkes direkte inn i en konflikt med atommakten Kina. Utsiktene er skremmende.

MEN SELV OM DET VERST tenkelige ikke skjer, har konflikten også andre mulige skadevirkninger. Verdens nest største økonomi, Kina, og verdens tredje største økonomi, Japan, er tett sammenvevd. Samhandelen mellom dem beløper seg til rundt 350 milliarder dollar i året. Kina har truet med handelsboikott. Det vil selvsagt ramme et vekstsvakt Japan hardt. Men det vil også kunne virke som en bumerang på Kina, som nå opplever at landets imponerende vekst er i ferd med å svekkes. Det kan fort bli slutt på det kinesiske, økonomiske underet hvis det bryter ut en handelskrig med Japan.

KINA STÅR OVERFOR et omfattende lederskifte på en partikongress i høst. Det kan godt være at konflikten med Japan er fremprovosert som et ledd i den interne maktkampen i partiledelsen. I så fall er det å balansere på slakk line. Misnøyen blant store befolkningsgrupper er til å ta og føle på. De regjeringstolererte, kanskje til og med regjeringsinspirerte, antijapanske demonstrasjonene, kan lett slå tilbake på myndighetene.

Tilbakeholdenhet, på alle plan, er nå ytterst påkrevet.