I min lille, røde dagbok, skrevet med en tiårings sirlige formskrift, står det følgende på datoen 4. oktober 1957:

«I dag har russerne sendt opp en kunstig måne».

«Sputnik 1» satte i gang romkappløpet mellom supermaktene USA og Sovjetunionen. «Kunstig måne» var begrepet som ble brukt. Ordet satellitt var mer ukjent.

Romfarten har trengt inn i vårt dagligliv uten at vi tenker særlig mye over det.

20. juli 1969, knapt 12 år senere, satte Neil Armstrong fot på den ekte Månen. Hans ord da det skjedde, vil for alltid være skrevet med gullbokstaver i romfartens og menneskehetens historie: «Et lite skritt for mennesket, et stort sprang for menneskeheten». Eller sa han: «Et lite skritt for et menneske, et stort sprang for menneskeheten?» I den lett sprakende overføringen fra Månens overflate rundt 396 000 km fra Jorden forsvant kanskje den ubestemte artikkelen «et».

Men uansett hva Armstrong egentlig sa, han mente selv å ha sagt «et menneske», satte denne historiske dagen et foreløpig punktum i romkappløpet. Armstrong og hans to kolleger i «Apollo 11», Michael Collins og Edwin «Buzz» Aldrin, hadde gjennomført oppdraget gitt av president John F. Kennedy 25. mai 1961: å sende mennesker til Månen innen utgangen av tiåret.

Neil Armstrong, en beskjeden mann som ikke ville være helt, ble en helt for halve Jorden, den delen som ikke hadde en tro på at den kommunistiske ideologi var den mest progressive og fremtidsrettede.

Vanlig

Romfarten, drevet av menneskets utferdstrang, nysgjerrighet, ønsket om å sprenge grenser og rent politiske og ideologiske motiver, er i dag blitt en dagligdags foreteelse. Det skrives ikke daglige notiser i avisene om passeringstider for satellitter. Oppskytninger og landinger av romfartøyer dekkes ikke i direkte TV-sendinger. De høyteknologiske amerikanske romfergene er satt på museum for alltid, i dag går ferdene opp til den internasjonale romstasjonen med — paradoksalt nok - gode, gammeldagse, russiske, velprøvde raketter. Taperen i romkappløpet er blitt en vinner.

Men selv i det dagligdagse ser vi av og til små blaff av den entusiasmen som har drevet menneskene videre mot stjernene. 6. august i år landet det mobile testlaboratoriet «Curiosity» (nysgjerrigper) på Mars. Oppgaven er å finne ut om det noensinne har vært liv eller kan finnes liv på planeten. Det var i hvert fall litt av et liv i romfartsorganisasjonen NASA da «Curiosity» landet. Det er ikke hver dag man ser blåkledde teknologer klemme hverandre i vill begeistring.

Nye aktører

Romfart kan aldri bli helt som annen virksomhet. Kina har et omfattende program, gjennomførte den første bemannede romferd i 2003, har planer om månelanding innen 2020 og videre ferder til Mars. India bruker også store ressurser på verdensrommet og planlegger en bemannet ferd i 2016. Japan deltar i arbeidet med den internasjonale romstasjonen.

Det er ingen tvil om at romfarten, ved siden av det rent teknologiske, også har en ideologisk og militær side. De nye stormaktene bruker virksomheten til å fremme patriotisme. Og himmelen er full av speidende øyne. Spionsatellittene gransker så å si hver centimeter av jordoverflaten for å finne ut om noen har ondt i sinne.

President Ronald Reagans Star Wars på 80-tallet ble aldri noe av. Men forsvar mot raketter utvikles ufortrødent videre, selv om full militarisering av verdensrommet til nå er unngått. De sivile satellittene som kartlegger vær, geologi og geografi, bidrar til å øke menneskenes kunnskap om den kloden vi bor på. De har vært med på å dokumentere virkningene av klimaendringer, som at iskappen rundt Nordpolen aldri har vært så liten som nå.

Dagliglivet

Romfarten har trengt inn i vårt dagligliv uten at vi tenker særlig mye over det, bare 55 år etter «Sputnik 1». Vi tar for gitt at vår GPS-innretning forteller oss hvilken vei vi skal kjøre eller gå i en ukjent by eller til en ukjent adresse. Eller hvor de andre på elgjaktlaget befinner seg. GPS, Global Positioning System, er et satellittbasert navigasjonssystem som man til og med kan ha installert på mobiltelefonen. Kartbøker og kompass er utkonkurrert.

I en verden som fortsatt er full av konflikter, formidles disse lynraskt som flimrende bilder på sosiale medier, som TV-nyheter eller på nettaviser. Profesjonelle journalister og «borgerjournalister» kan fortelle om det som skjer, omtrent når det skjer, på telefon eller via data. Telefonsamtaler eller dataoverføringer slik vi nå kjenner dem, ville vært umulig uten romfart. Vår digitale alder er egentlig romfartsalderen.

Neil Armstrong fortjener å bli minnet, i likhet med de andre pionerene i rommet, som verdens første romfarer Jurij Gagarin (12. april 1961). Romfarten har kostet menneskeliv, men gitt menneskeheten mye. Et utall nerdete ingeniører (som Armstrong selv kalte seg) har utarbeidet materialer eller tekniske løsninger vi i dag bruker på de mest ulike områder. Uten dem ville vår verden vært helt annerledes.

Men det blir aldri helt nerdete å sette seg i en kapsel på toppen av en 111 meter høy rakett som kan løfte 120 000 kilo ut i verdensrommet. Slik Neil Armstrong gjorde i 1969.