Når man hører ordet dokumentavgift, tenker man instinktivt at dette er noe man betaler fordi, tja, det skal flyttes og lages dokumenter. Og det skal det jo. Alle som har kjøpt en leilighet, vet hvor mye papirer som sendes rundt.

Men slik er det ikke. Dokumentavgiften har ingenting med dokumenter å gjøre, og hvorfor den har fått navnet, er uklart. Dokumentavgiften er en ren omsetningsavgift til statskassen. Slik man har på brød, rørleggertjenester og restaurantbesøk. Den har fått et annet navn og en annen sats, men prinsippet er det samme. Kjøper du en TV, betaler du 25 prosent til staten. Kjøper du et brød, betaler du 12,5 prosent til staten. Kjøper du en bolig, betaler du 2,5 prosent til staten. Ikke noe galt med det. Staten trenger inntekter.

Men så kommer mysteriet: Hvis leiligheten du kjøper ikke er en selveierleilighet, men en borettslagsleilighet, da betaler du plutselig ingenting. Man kunne like gjerne hatt en regel som sa at blå biler skal være unntatt veiavgift, for i praksis har det siden 2003 knapt vært noen forskjell mellom de to boligtypene når det gjelder eiers råderett.

Det er tre løsninger:

  • Man kunne gjort dokumentavgiften gjeldende for alle boligtyper. Det ville betydd vesentlig større inntekter for statskassen. Mange økonomer etterlyser dessuten høyere boligbeskatning enn vi har i dag, for å motvirke bobleeffekten. De fleste andre land har mye høyere skatt på eiendom.
  • Man kunne fjernet den for alle boligtyper. Det ville betydd 7,5 milliarder mindre i statskassen (2012).
  • Eller man kunne gjort den gjeldende for alle, men senket prosentsatsen slik at statens totale inntekter forble uendret. Og kalt den noe mer fornuftig — boligmoms for eksempel. Men å øke skatten for borettslagsbeboerne, er politisk betent. Å fjerne avgiften helt, er heller ikke enkelt - statens inntektstap må jo i så fall kompenseres på noe vis.

Derfor lever en tåpelig forskjellsbehandling videre.