Det kinesiske kommunistpartiet er midt i det største politiske dramaet siden studentopprøret og den tilhørende politiske oppvasken i 1989. En av partiets fremste kronprinser, Bo Xilai, er sparket fra jobben og fratatt alle politiske verv. Kona hans er arrestert og mistenkt for drap. Og ingen vet hvilke andre politikere som vil fanges i dragsuget.

Om et halvt år samles partieliten til sitt viktigste møte på et tiår, der de skal utpeke en ny generasjon ledere. Uroen i rekkene er ingen god oppvarming for dette møtet. Derfor jobber partiledelsen hardt for å få saken til å se ut som en ren politietterforskning og ikke en politisk sak.

Men det klarer de ikke. Maktkampen på toppen, som Bo Xilai var en del av, er så intens at den er blitt synlig for oss utenforstående. Det er en krise, men det er også en mulighet til å gjennomføre politiske reformer i landet.

«Crisitunity»

Det var visst John F. Kennedy som skapte myten om at de kinesiske ordet weiji – altså krise – besto av tegnene for «fare» og «mulighet». Senere har dette utviklet seg til et munnhell som blant annet er brukt i TV-serien The Simpsons, der eldstedatter Lisa forsøker å oppmuntre sin far, Homer, ved å si at det kinesiske ordet for «krise» er det samme som for «mulighet».

— Ah, yes, crisitunity! svarer Homer.

Men det er altså ikke riktig. Tegnet wei betyr riktignok «fare»,

men tegnet ji har ingen funksjon når det står alene. Det nærmeste man kommer er «øyeblikkelig».

Men krisen partiet befinner seg i er likevel en mulighet til forandring. Og partiet har et desperat behov for å endre kurs.

Bo Xilai var partisjef i millionbyen Chongqing. Han ble avslørt av sin politisjef, Wang Lijun, som hadde oppdaget at Bos kone, Gu Kailai, trolig var skyldig i drapet på den britiske forretningsmannen Neil Heywood. Heywood, som hadde bånd til britisk etterretning, ble funnet død på et hotellrom i Chongqing i november.

Wang flyktet til nabobyen Chengdu, der han gjemte seg på det amerikanske konsulatet og fortalte om drapsmistanken. Katten var ute av sekken. Bo, en mann med mange tilhengere – og motstandere – i Beijing, måtte gå.

Søkkrike partitopper

I kjølvannet av saken er det kommet frem at Bos familie satt på enorme pengesummer. Sønnen hans, Guagua, gikk på Oxford og kjørte rundt i en Ferrari når han var hjemme. Hvor kom pengene fra? Bo tjente tross alt ikke mer enn rundt 60 000 kroner i måneden som partisjef. Det er få som nå tviler på at mannen var gjennomkorrupt.

Spørsmålet mange kinesere stiller seg nå er om Bo hadde blitt stanset dersom saken ikke hadde blitt offentlig kjent gjennom Wangs handlinger. Og det neste spørsmålet blir da: Er Bo den eneste korrupte partilederen?

Det er iallfall ingen tvil om at mange av dem er rike.

Nyhetsbyrået Bloomberg har regnet ut at de 70 rikeste deltagerne på det årlige møtet i Folkekongressen i fjor hadde en samlet formue på over 500 milliarder kroner. Samtidig har myndighetene sluttet å offentliggjøre Gini-koeffisienten, som indikerer forskjellene på fattig og rik i landet – tallet er blitt for stort.

Tidligere har misfornøyde kinesere stort sett klaget over og protestert mot lokale ledere. Beijing-toppene er blitt vist tillit. Men Bo-saken beviser at korrupsjon og maktmisbruk finnes på alle nivåer. Dette skaper kynisme i befolkningen og en stadig større tvil om ledelsens legitimitet som styresmakt.

Politiske reformer

Maos død i 1976 førte til en periode med økonomiske reformer som har økt levestandarden betraktelig for de fleste kinesere. Dette er en bragd som partiet fortjener honnør for, til tross for alle menneskerettighetsbruddene som også har vært en del av bildet.

Velstandsveksten har også gitt partiet fornyet tillit i befolkningen. Men nå tyder mye på at økonomien flater ut og at landet går utfordrende tider i møte. Flere partitopper, spesielt statsminister Wen Jiabao, sier åpent og stadig oftere at landet trenger en ny politisk kurs for å takle disse utfordringene.

Krisen partiet befinner seg i er likevel en mulighet til forandring

Og her kan Bo-skandalen virke som en katalysator. De reformvennlige partitoppene kan benytte seg av saken til å argumentere for politiske reformer. Ikke for å få et demokrati slik vi kjenner det, men for å få en større grad av åpenhet og en mindre statsstyrt økonomi. I går gikk fire av de største partiavisene ut med krav om slike reformer. Det tyder på at noen nå ønsker å benytte seg av krisen til å endre kurs.

Både kineserne og resten av verdens befolkning trenger et stabilt Kina. Vi får derfor håpe at landets ledere – både de nåværende og de som overtar i høst – makter å benytte seg av mulighetene denne krisen har skapt.