Norge er godt forberedt på økte pensjonsutgifter med økt levealder, men det ligger en offentlig utgiftsbombe i utgiftsveksten til helse— og eldreomsorg, sier seniorforsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå (SSB).

Pensjonsfond, bedrifter og myndighetene i de fleste land er dårlig forberedt på en utgiftseksplosjon i fremtidige pensjonsutbetalinger hvis levealderen øker mer enn antatt.

-  Dersom alle i 2050 kommer til å leve tre år lenger enn tidligere anslått, kommer samfunnet til å trenge ekstra ressurser tilsvarende 1–2 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) pr. år, skriver Det internasjonale pengefondet (IMF) i en studie om økningen i levealderen i verden.

BNP er verdien av samlet produksjon i et land.

Ikke bare pensjoner

De nye beregningene publiseres i Pengefondets halvårige rapport om verdensøkonomien som legges frem i dag.

IMF har bare beregnet økningene i pensjonsytelsene hvis den aldrende befolkningen ble enda eldre, og har ikke tatt hensyn til økte utgifter til helse- og eldreomsorg.

Det dreier seg om store beløp bare i økte pensjoner.

Hvis alle land skulle ta høyde for denne utgiftsveksten frem mot 2050, og allerede nå sette av penger for å dekke gapet mellom innbetalinger og fremtidige pensjonsutbetalinger, ville det utgjøre et beløp som tilsvarer 50 prosent av verdens BNP i 2010.

BNP i alle verdens land var i 2010 beregnet til 70 000 milliarder dollar (540 000 mrd. kr), ifølge IMFs tall.

Kombinerte løsninger

For å dempe virkningene på allerede stramme statsbudsjetter med en ekstra økning av pensjonsutgiftene, bør det gjennomføres flere tiltak, mener IMF.

Pengefondet antyder en kombinasjon av å øke pensjonsalderen, større innbetalinger til fremtidig pensjoner og reduksjon i pensjonsytelsene.

Planleggerne og politikerne i de fleste land har tatt høyde for at de gamle blir eldre år om annet. I den rike del av verden skyldes mye av dette utvikling og forbedring i medisinsk teknologi, i utviklingslandene og vekstøkonomiene er forklaringen redusert spebarnsdødelighet og økt levestandard.

Fremskrivning av folketallet

Utgangspunktet for IMFs regnestykke er at fremskrivningene av befolkningens alderssammensetning frem til 2010 systematisk undervurderte hvor lenge folk faktisk lever.

I sine fremskrivninger legger IMF til grunn at levealderen øker med 4,3-4,9 år fra 2010 til 2050 i rike vestlige land (USA, Canada, Vest-Europa, Japan, Australia og New Zealand) og 6,8 år i vekstøkonomiene i Europa (de tidligere østblokklandene).

I de rike landene tilsvarer dette at levealderen i befolkningen kommer til å øke med fem uker hvert år fra nå og frem til 2050.

Færre yrkesaktive

De dramatiske utslagene i pensjonskostnadene kommer til uttrykk hvis levealderen øker med ytterligere tre år utover den sannsynlige veksten i levealderen.

For industrilandene har dette sammenheng med at en stadig større andel av befolkningen vil være pensjonister i de kommende tiårene.

Andelen eldre over 65 år kommer til å øke fra 24 prosent til 48 prosent av befolkningen i de rike landene frem til 2050. I praksis omtrent én yrkesaktiv for hver pensjonist, ifølge IMF-studien.

Norge er bedre rustet en mange andre land

Ett av hovedelementene i pensjonsreformen, som Stortinget har vedtatt å innføre gradvis fra 2011, er den såkalte levealdersjusteringen av fremtidige pensjoner.

En slik justering skal nettopp sørge for at endringer i gjennomsnittlig levealder i liten grad påvirker folketrygdens samlede utgifter til alderspensjon, sier seniorforsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå.

«Robust system»

-  Med en automatikk som levealdersjusteringen er det norske pensjonssystemet robust for svingninger i levealderen, sier Holmøy til Aftenposten.

Men noen automatisk mekanisme tilsvarende levealdersjusteringen av alderspensjoner, er ikke etablert for utgiftsveksten i helse- og eldreomsorg, påpeker han.

-  Selv om økende levealder delvis kan skyldes bedre helse blant de eldre, vil eldrebølgen føre til sterk vekst i helse- og omsorgsutgiftene. Det vil være tilfellet også uten forbedringer av standarden på disse tjenestene, f.eks. flere arbeidstimer pr. bruker av pleie- og omsorgstjenester, andre ytelser eller flere enerom. De offentlige utgiftene til slike tjenester kommer fra 2020 til å øke mer enn inntektsgrunnlaget, d.v.s. skatteinntektene, sier Holmøy.

Dette er en hovedårsak til at Norge har et uløst statsfinansielt problem. Det vil ta noen år før det kan oppstå, men det vil også ta lang tid å få på plass en løsning, fremholder forskeren.

Ubrutt vekst i 100 år

Levealderen i industrilandene har økt nesten ubrutt de siste 100 årene. Den viktigste årsaken er et kraftig fall i spebarnsdødeligheten, både i industrilandene og utviklingslandene.

Antatt levealder globalt har økt fra gjennomsnittlig 48 år i 1950 til 60 år i 1980 og nær 70 år i 2010.

Men også de gamle er blitt eldre. I 1910 kunne en 60-åring i de rikeste landene i Europa forvente å leve i ytterligere 15 år. I 2010 var antatt levealder for en 60-årig vesteuropeer økt til 24 år og er ventet å øke ytterligere for nye grupper av 60-åringer i årene fremover, ifølge IMF:

Levealderen i Norge har økt nesten uavbrutt i 200 år. Økningen har vært særlig sterk de siste 20 årene, spesielt for menn, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

I 2010 kunne nyfødte jenter forvente å leve i vel 83 år og nyfødte gutter nesten i 79 år. For tyve år siden var de tilsvarende tallene 79 og 73 år.

Japan har lenge hatt den høyeste kvinnelige levealderen i verden. I 2009 kunne en nyfødt japansk jente forvente å bli hele 86,4 år. Høyeste levealder for menn i 2009 hadde Sveits, med 79,9 år. På samme tid kunne japanske menn forvente å bli 79,6 år.