Uenigheten mellom Frankrikes nye president, François Hollande, og Tysklands forbundskansler, Angela Merkel, om sparepolitikken er plutselig blitt førstesidestoff i hele Europa.

Men den største trusselen mot eurosamarbeidet kommer nå fra Hellas.

I forgårs formulerte Merkel det slik: Hellas må stå ved avtalen om nye budsjettkutt, i bytte for nye lån. Men Alexis Tsipras, leder for den radikale valgalliansen Syriza som ble den store vinneren i søndagens valg, sier at avtalen er død. Her skal det ikke kuttes mer.

PASOK, som forbrukte hele sin politiske kapital på budsjettavtalen, sier nå at partiet vil ha lettelser.

Raseriets makt

Skjønner ikke grekerne hva de risikerer, spør mange? Uten nye lån kan staten kan mangle penger til å betale lønn og pensjoner.

På toppen kan Hellas bli sparket ut av euroen — som over 70 prosent av befolkningen sier at de vil beholde. I så fall følger en smertefull periode med bankkrise og mangel på importerte varer.

Spørsmålet kan snus rundt. Skjønner ikke EU-landene hva som er i ferd med å skje i Hellas? PASOK, det ledende parti gjennom årtier, mistet 70 prosent av sine velgere i søndagens valg. Det er antagelig uten sidestykke i nyere europeisk historie.

Folk føler seg lurt. Produksjonen stuper for femte år på rad. Arbeidsledigheten har passert 21 prosent, nesten tre ganger nivået for fire år siden. Ungdomsledigheten er på 50 prosent.

En felles valuta for alle medlemslandene er en tysk-franskoppfinnelse. Det er et åpent spørsmål hvem som har lurt hvem.

Håpet er som blåst ut av øynene på mange grekere.

Gresk lureri

Lureri er ikke et fremmedord for grekere. Før valget høsten 2009 erklærte PASOKs statsministerkandidat Georgios Papandreou at «pengene finnes» da han ble spurt hvordan han skulle betale for sine valgkampløfter. Kort tid etter valget måtte han meddele EU og det greske folk at han hadde oppdaget at underskuddet på statsbudsjettet var dobbelt så stort som tidligere rapportert.

Konkursfrykten gjorde at renten på lån til staten føk i været. I stedet for gjeldsforhandlinger ble løsningen, i mai 2010, store lån fra EUs nye kriseordning. Mot-ytelsen var løfter om voldsomme budsjettkutt og skatteøkninger.

Målet fra EUs side var ikke minst at franske og tyske banker skulle unngå store tap.

EUs lureri

Greske velgere har i flere tiår gjenvalgt politikere som har levd på lån.

Likevel er det etter mitt skjønn rimelig å si at EU og Det internasjonale pengefondet, IMF, har tatt opp konkurransen med grekerne når det gjelder lureri. Avtalen med IMF og EU våren 2010 forespeilet at nedgangen i økonomien ville bli begrenset og midlertidig. Innen 2012 ville fremgangen være så tydelig at Hellas igjen ville bli ansett som et kredittverdig land. Staten ville igjen kunne låne på egen hånd til levelige renter i finansmarkedet.

Underveis fortalte den europeiske sentralbanksjefen Jean-Claude Trichet at nedskjæringer vil virke ekspansivt, dvs. gi økt økonomisk vekst.

Grekerne - kanskje også de politiske lederne som solgte budskapet - ble lurt. Det var aldri utsikter til at det kunne gå slik.

Bygd på leire

Hellas lurte seg inn i valutaunionen, men målet om en felles valuta for alle medlemslandene er en tysk-fransk oppfinnelse, nedfelt i EUs traktater. Her er det et åpent spørsmål hvem som har lurt hvem.

Etter at Hellas innførte euroen i 2002, vokste den greske økonomien raskere enn nesten noe sted i eurosonen. Som i Spania, Portugal og Irland var nøkkelen mye lettere tilgang på billige penger fra utlandet, også for bedrifter og privatpersoner.Lønningene føk i været, og evnen til å konkurrere med utenlandske varer og tjenester (inkludert andre turistmål) sank betydelig.

Boblen brast, og lånemulighetene skrumpet kraftig inn etter finanskrisen i 2008. Nå er underskuddet i handelen med utlandet Hellas’ vanskeligste problem.

Lønnskostnadene må ned sammenlignet med andre land. Men i en valutaunion finnes det ingen nasjonal valuta som kan skrives ned i verdi. Derfor er det ingen tilfeldighet at arbeidsledigheten har skutt i været. Det er i en viss forstand en ønsket utvikling. Massearbeidsledigheten skal utløse et lønnsras og gjøre arbeidskraften billigere. Greske varer og turiststeder skal igjen bli mer konkurransedyktige.

Men når arbeidsledigheten øker, faller også forbruket og innbetalingen av skatt.

Ingen kan nå med troverdighet fortelle når utviklingen vil snu. Den greske økonomien kan stå i fare for å falle fra hverandre. Det politiske systemet ligger også på sotteseng.

Stryk gjelden

Jeg tror konklusjonen er åpenbar: En omfattende gjeldslette den eneste realistiske utveien. Det kan gi rom for den økonomiske veksten som Hellas så sårt trenger.

Tross Merkels advarsler vil det tvinge seg frem nye forhandlinger om avtalen med Hellas. Konsekvensene for resten av Europa av å sparke Hellas ut av eurosamarbeidet er uoversiktlige og derfor skremmende.

Men uten at EUs institusjoner ettergir det meste av grekernes gjeld, kan Hellas til slutt selv velge å si farvel til euroen.