Det er ikke noe nytt at strid om en valuta – nå euroen – river og sliter i europeerne. Slik var det også da USA åpnet for en ny tysk valuta, D-marken, i juni 1948. Russerne svarte med en nådeløs Berlin-blokade, og før de ga seg året etter, var staten Vest-Tyskland og NATO på plass. Og Europas historie forandret.

Det kan skje på ny, innen euroen har funnet sin form, denne litt kunstige valutaen som raskt ble verdens nest viktigste. Med sine syv ansiktsløse pengesedler – abstrakte broer, dører og vinduer – speiler euroen situasjonen i EU. Sedlene symboliserer ingen felles identitet i de 17 eurolandene, men et politisk samhold som også virker abstrakt på mange velgere.

Innordning

Den mer enn to år lange eurokrisen forteller oss igjen at en politisk innordning av Tyskland i Europa var selve drivkraften i EU-prosjektet. Det kom ingen fredskonferanse – som i 1815 og 1919 – etter det totale tyske nederlaget i 1945, men en innordning av det vestlige Tyskland i USAs utenrikspolitikk, med Marshall-plan og NATO. I 1950-årene kom det europeiske fellesmarkedet som et fransk-tysk eksperiment, oppmuntret av USA, og til slutt en åpning mot øst gjennom Helsingfors-erklæringen i 1975.

Dette ble Europas fredsordning, med et EU som vokste i bredde og dybde. Derfor er EU, med euroen som sin mest ærgjerrige reform, en bærebjelke i dagens Europa. Der er Tyskland bundet inn i traktater med alle sine ni naboland i EU (minus Sveits) og i NATO (minus Sveits og Østerrike).

Politisk alene

Det viser hva som står på spill om EU og euroen skulle trues av oppløsning. Et Tyskland som stadig tydeligere trer frem som Europas mektigste stat, ville igjen være politisk alene. Det skremmer dagens tyskere like meget som naboene. Denne våren er minnene om nazibarbariet og verdenskrigen 67 år gamle. De første 40–45 årene bygget tyskerne og europeerne igjen opp gjensidig tillit som muliggjorde Tysklands samling i 1990, da Jernteppet falt. Siden er det østlige Europa integrert – skritt for skritt – i en politisk orden som er formet av EU. Slik kan vi se historien i skisseform.

Men det som teller i dag, er politikken her og nå.

Tysk/fransk lederskap

Frankrikes president, Nicolas Sarkozy. har bestemt seg for ikke å komme i utakt med Tysklands forbundskansler, Angela Merkel. I Berlin mottar hun ham denne uken på ny. De kalles allerede Merkozy.

Neste dag kommer Det internasjonale pengefondets sjef, Christine Lagarde, til Berlin. Og dagen etter det igjen Italias nye statsminister, Mario Monti. Dette er en tysk rolle som for første gang godtas bredt. Også Polens statsminister, Donald Tusk, ber om rask og effektiv tysk ledelse i eurokrisen. Det har aldri skjedd før.

Synliggjøring av makt

Nasjonalstatene trer klarere frem fra det overnasjonale EU, og makten blir synligere – for den har alltid ligget i de nasjonale hovedstedene. De har vært EU-traktatenes herrer og demokratiske ankerfeste. Men bildet er ikke entydig: Den europeiske sentralbank, euroens bank i Frankfurt, står på sin egen traktat og opptrer med en egen vilje også på politikkens scene i EU. Det er noe nytt, siden eurokrisen kom. Og EU-kommisjonen forblir de mindre landenes ringvern, når de store bestemmer i EU.

EU er på vei mot en indre kjerne og en ytre ring etter at statsminister David Cameron før jul brøt med 50 års britisk EU-politikk: Slå i bordet – men bli ved bordet. Han hisset opp sine partnere ved å kreve særordninger for Londons City og love å blokkere endringer i EU-traktatene hvis han fikk et nei. Svaret var at de andre EU-landene vil inngå avtaler på siden av EU, uten britene, for å komme videre. Avtaler om et tett og strengt budsjettsamarbeid for eurolandene skal være klare i februar.

Lojalitet

Det er påfallende at den pinefulle og farlige eurokrisen ikke har undergravet regjeringenes vilje til å forbli i EU, tvert imot – kanskje med unntak av Hellas. Og tyskerne har forstått mer og mer hva de selv ville tape økonomisk og politisk om euroen og EU skulle bryte sammen.

I Sverige og Danmark, begge utenfor euroen, vokser motviljen mot denne valutaen. Britenes håp er å finne politiske allierte i Skandinavia, inklusiv utenforlandet Norge, for et EU som skal nøye seg med å være et frihandelsområde. Det er et håp som vanskelig vil gå i oppfyllelse.

Lojaliteten overfor EU har mange forklaringer, men den viktigste er kanskje at EU i dag fremstår som det eneste tilgjengelige svar på globaliseringens utfordringer: Ønsket om å bevare en europeisk velferdsstat, annerledes enn i USA og i Kina, og samtidig handle og samhandle med disse to helt store i verden. Problemet er at de er så store at bare et Europa som samarbeider, kan tale med dem som en likeverdig partner.