FØR JONATHAN IVE var datamaskiner grå. Grå kasser som gjorde kjedelige oppgaver og var «nyttige». Ikke rart de var gjemt bort i hjørnet på kontorer og lesesaler. Våren 1998 kom iMac-en (i-en står for internett) og verden var plutselig litt mer fargerik. Med ett var datamaskiner sexy. iMac-en var en maskin som skrek ut: Se på meg! Se på meg! Se på meg! Mannen bak denne revolusjonen i datamaskiner heter Jonathan Ive, visepresident for industridesign hos Apple Computers.

Frem til Ive gjennomførte sin regnbuerevolusjon som gjorde datamaskiner «easy on. the eye» var Apple i trøbbel. År etter år hadde det lille, trendy California-selskapet tapt markedsandeler til storebror Microsoft. Selv Apple-entusiaster var begynt å tvile på selskapet. Men som ved et trylleslag ble selskapet obligatorisk for alle som ville være «kule». Endelig en maskin man kunne ta med på café mens man slurpet i seg sin caffe latte. Andre produsenter har måtte følge etter (selv om det fortsatt er langt igjen til et fargerikt maskinfellesskap): Ut med beige bokser, inn med fargede former!

DESIGNPRISENE og utmerkelsene vitner om at Jonathan Ive har en solid fanbase. I en meningsmåling gjennomført av BBC for to år siden slo han Harry Potter-forfatter J.K. Rowling da kringkasteren bad publikum velge Storbritannias viktigste kulturpersonlighet. På tampen av fjoråret utpekte bladet Q ham til den nest mest innflytelsesrike personen i musikkbransjen, og leserne av designbladet Creative Review valgte ham til den personen de beundret mest — for tredje år på rad!

Mer prestisjefylt var det kanskje da han i 2003 fikk den første prisen som British Designer of the Year, innstiftet av Design Museum i London. Som om det ikke var nok ble Ive tidligere i år utnevnt til CBE (Commander of the Order of the British Empire).

Likevel er Ive beskjedenheten selv. Født i Chigwell i Essex, øst for London, er han en laidback fyr som liker å kle seg i svarte T-skjorter, dongeri og treningssko. Etter at Ive fullførte utdannelsen i Newcastle dro han til London hvor han jobbet for designbyrået Tangerine.

Jobben her var mangfoldig, alt fra dippedutter for japanske elektronikkbedrifter til å lage baderomsløsninger. Han følte seg snart som en fisk på land og følte en mangel på retning og inspirasjon der han sjonglerte ulike klienter heller enn å fokusere på noe han virkelig hadde lyst til. Ive tok konsekvensen av sitt dilemma, tok en jobb hos Apple og flyttet til California i 1992. DEN FØRSTE TIDEN hos Apple skulle likevel bli tøff for Ive. Så tøff at han en stund faktisk vurderte å forlate selskapet. Årsaken var at selskapet hadde gått seg vill i skyggen av konkurrentene i årene på sent 80- og tidlig 90-tall. Ledelsen på dette tidspunkt var heller ikke spesielt åpen for de sprø innfallene til Ive og kollegene hans.

Det var først da en av Apples grunnleggere, Steve Jobs, vendte tilbake i sjefsstolen i 1997 at Ive fikk sitt store gjennombrudd. Jobs bad Ive og teamet hans om å lage en billig og kompakt datamaskin. En oppdatert versjon av Apple sin banebrytende Macintosh, som var blitt lansert i 1984. Ifølge ryktene skal Jonathan Ive da ha presentert Jobs for iMac-en som han alt hadde utviklet, men som var blitt skrinlagt av den foregående ledelsen. Resten er, som det gjerne heter, historie. Siden har det vært slutt på at datamaskiner må være grå og stygge, nå er det farger og former som teller.

DET OPPSIKTSVEKKENDE med iMac-en er den helhetlige filosofien bak og måten maskinene er blitt satt sammen på som har skilt Apple fra konkurrentene. I sin research gikk Ive så langt som å konsultere med folk i sukkertøysindustrien for å finne ut hvordan han skulle klare å skape den gjennomsiktige plastikken i sine nye vakre maskiner.

Nå kan det synes som om alt Ive har tatt i er blitt til gull. Men tidlig i karrieren var Ive langt fra noen moderne kong Midas. Blant hans tidlige prosjekter hos Apple var Newton, en håndholdt datamaskin som lå langt forut for sin tid men som ikke levde opp til forhåndsomtalen. En annen flopp var den lekre Cube-maskinen, som ikke levde opp til de strenge kvalitetskravene til Apple-fansen.

Men etter disse tidlige feilskjærene har Ive knapt gjort noe feil. En grunn kan være at Ive ikke bruker tid på hva konkurrentene holder på med. Ei heller er han begeistret for såkalt «focus testing», der man trekker inn forbrukergrupper. Ive tilhører den gammeldagse skolen hvor et produkt står og faller på sin egen funksjonalitet. Slik kan man plassere Ive i en modernistisk tradisjon, med spor av Weimar-tidens Bauhaus-filosofi, i sin gjerning som designer.

JONATHAN IVE er kritisk til mye elektronikkdesign og mener at mange selskaper rett og slett ikke lager brukervennlige produkter. Det har han og Apple gjort til gagns med iPod-spilleren, en bærbar musikkspiller som er blitt for det nye årtusen det som Walkman-spilleren var på 80-tallet.

Passende nok er det da også Walkman-produsent Sony som er en av de største konkurrentene til Apple fremover. Mange eksperter innen bransjen spør seg om Apple kan bli det neste Sony som formidler av underholdning. Samarbeidet med databrikke-produsenten Intel nå nylig blir av mange tolket som et klokt steg i retning av å være fremst i køen for formidling av film. Med nye, raskere Apple-maskiner er det kanskje ikke rart at alarmklokkene er begynt å ringe like raskt i Hollywood som de har gjort i musikkbransjen de siste årene?

Til syvende og sist er det forbrukerne som skal være glad for at det finnes folk som Jonathan Ive. Ikke bare fordi han (indirekte) har gitt verden billigere musikk og film, men kanskje mest fordi han har gjort verden til et vakrere og mer fargerikt sted.

FØRST: Den første Appledatamaskinen,Apple 1.