Norge er et av Europas mest proteksjonistiske land når det gjelder landbruk. Det er hverken Norge, EU, eller resten av verden tjent med, og tiden er kommet for å ta et oppgjør med vrangforestillingen om at det er holdbart i lengden.

Den norske regjerings proteksjonisme er ikke tilfeldig. Den er strategisk og Regjeringen ser tydeligvis ingen problemer med å bruke økninger i tollsats som våpen mot en mer konkurransedyktig omverden. Det går selvfølgelig ut over europeiske produsenter, men det går i like stor grad ut over norske innbyggere.

Forstenet mentalitet

Tollmuren har vi, dessverre, måttet leve med lenge. Det som for alvor provoserer oss er at den norske regjerings mentalitet er så forstenet at spontane omklassifiseringer og tollstigninger fortsatt, i 2012, brukes som politisk middel for å beskytte landbrukssektoren.

La oss derfor fremheve noen ferske eksempler. I juli ble europeiske Hortensia, fra en dag til den neste, pålagt en ny tollsats på hele 72 prosent. Ifølge den rødgrønne regjeringen var det snakk om en korreksjon av en ni år gammel implementeringsfeil. Men det var faktisk en ni år gammel "feil" som alle europeiske, og særlig danske, gartnerier hadde innstilt sin produksjon etter.

Ost og kjøtt

For å gjøre vondt verre har den norske regjeringen nå presentert ytterligere tollstigninger på ost og kjøtt i forbindelse med statsbudsjettet for 2013. Tollstigningene, som trer i kraft i januar, kommer som følge av en omlegging av tollen fra kronetoll til prosenttoll. På en rekke harde oster, herunder Gouda, endres tollen fra 27,15 kroner pr. kilo til hele 277 prosent av ostens verdi. På oksekjøtt bykser prosenttollen opp på 344 prosent, og for svine— og lammekjøtt er satsen 429 prosent. Det betyr høyere priser og et dårligere utvalg for norske forbrukere.

Samtidig sementeres de rødgrønnes usolidariske holdning til frihandel. På den ene side ønsker de frihandel uten toll når det gjelder eksport av norsk fisk, og EUs hjelp til å fremme denne frihandelen. Men når det gjelder import av europeiske landbruksvarer handler det plutselig om å beskytte et bortskjemt norsk landbruk.

Usolidarisk avtalebrudd

Disse endringer er stikk imot ånden i EØS-avtalens Artikkel 19. En viktig del av den avtalen som Norge sluttet seg til i 1994, er at samhandelen mellom Norge og EU gradvis skal liberaliseres for landbruksprodukter, inkludert bearbeidede landbruks- og fiskeriprodukter. Det vil si at de svært høye tollsatser på eksempelvis Hortensia, ost og kjøtt gradvis skal senkes, ikke økes. Når de nå økes er det usolidarisk og et avtalebrudd. Norge har, ifølge gjeldende regler, lov til å gjøre de endringer som ble lagt frem i statsbudsjettet. Men det er stikk i strid med de moralske forpliktelser i EØS. Samtidig går det utover de norske forbrukerne.

Vedlikeholder tollmur

Liberaliseringene skal skje gjennom forhandlinger hvor Norge og EU gradvis åpner opp for handel med hverandre, til begges gode. Siden EØS-avtalen ble inngått i 1994 har Norge og EU kun inngått to nye avtaler om liberalisering. Norge trekker forhandlingene ut i årevis. Samtidig med at Norge er et av verdens rikeste land, vedlikeholder Regjeringen altså en tollmur som legger utgiftene over på egne innbyggere så vel som Norges naboland. Regjeringen selv skummer fløten av tollsatsene, år etter år.

Skremmende forakt

Denne situasjon har vi levd med i mange år. Men nå når Regjeringen, uten forutgående avtale med sine handelspartnere i EU, øker tollsatsene, demonstrerer de også en skremmende forakt for den forståelse som hittil har vært mellom Norge og EU. Er dette en modell som kan holde i 10 eller 20 år til? Vi tror ikke det.

Debatten raser også på norsk jord, i denne og andre aviser, samt på TV. Vi har også selv mottatt mange støttemeldinger fra nordmenn som har sett seg lei på bøndenes, Tines og Norturas monopolregulering av import og priser. Norsk Bondelag støtter statsbudsjettets tollhopp, men vi kan da heldigvis konstatere at ikke alle nordmenn er enige. De norske bønders luksus koster den norske statskasse dyrt. En norsk økonom vurderer at hver arbeidsplass i den norske landbrukssektor koster staten 450 000 kroner i året.

I tillegg kommer omkostningene til dumping av den norske overproduksjonen. For eksempel ble det i fjor solgt 2022 tonn norsk kjøtt i Ukraina til ti kroner kiloen fordi det norske markedet ikke kunne omsette det.

Ikke verdig

Vi skal ikke blande oss i hvordan den rødgrønne regjeringen prioriterer sitt statsbudsjett. Det er opp til den selv å bestemme. Og det er klart at det er et behov for å støtte landbruket i et visst omfang, av hensyn til spredt bosetting i Norge. Men den norske tollmuren går ikke bare ut over nordmenn. Modellen er rett og slett ikke en moderne, europeisk økonomi verdig.

Prøv å forestille dere et EU med 27 kopier av den norske landbrukspolitikk. Det er nesten en umulig tanke. Et fellesmarked hvor hvert land betaler sine egne bønder overpris for deretter å dumpe det hos nabostaten ville være en katastrofe.

EUs modell for landbruksstøtte er ikke uten feil. Men de siste 20 års reformer av en felles landbrukspolitikk har gradvis sikret europeiske bønder en anstendig inntekt via et åpent og gjennomsiktig system av direkte støtte. Samtidig går størsteparten av landbruksstøtten nå til å forbedre distriktenes konkurranseevne, diversifisering av økonomien og forbedring av miljøet. Ved hjelp av de meget vanskelige, men gradvise, reformer arbeider størsteparten av europeisk landbruk på markedsvilkår til gavn for både skatteytere og forbrukere.

Vrangforestilling

Det er nå nødvendig at Norge finner tilbake iveren for frihandel, konkurranse og innovasjon i landbrukssektoren, som i andre sektorer, og at det tas et oppgjør med vrangforestillingen om at den rødgrønne regjeringen kan beskytte hjemlig landbruksproduksjon ved å kreve opp til 429 prosent toll på utenlandske produkter.

Norge kan ikke bare trekke landgangen opp etter seg og seile rundt i sin egen sjø. Europa og verden henger sammen. Vi er avhengige av hverandre.

Det ville derfor kle Norge å ta et oppgjør med det kollektive selvbedrag og innse at den proteksjonistiske strategien Regjeringen fører er til skade for både Norges naboer og Norges egne innbyggere.