Statsminister Mario Monti er bekymret for at en gjeldsbyrde på over fem milliarder euro er i ferd med å senke Sicilia og øyas drøyt fem millioner innbyggere.

Hva skal man si til at denne solsvidde øya holder seg med 26 000 forstmenn?

Det er stor fare for at Sicilia ikke klarer å betjene gjelden sin, erklærte han nylig. I samme erklæring ba han om forsikringer om at den regionale regjeringssjefen, Raffaele Lombardo, står ved sine tidligere løfter om å gå av.

Tydeligere kunne ikke Monti få vist hvordan Sicilias økonomiske krise er sammenfiltret med eldgammel politisk ukultur. Lombardo, som mener frykten for at Sicilia skal misligholde sin gjeld er overdrevet, er under etterforskning for mafiaforbindelser. Forgjengeren Salvatore Duffaro soner for tiden en dom på syv års fengsel for å ha samarbeidet med mafiaen.

Ikke ros

Det var grekerne som først løftet Middelhavets største øy frem på historiens scene gjennom sin kolonisering mange hundre år før vår tidsregnings begynnelse. De greske kulturskattene kan enhver Sicilia-turist fortsatt beskue i Siracusa og Agrigento på øyas sørkyst.

Antikkens romere kalte Sicilia for «Magna Grecia» — Stor-Hellas. De var store beundrere av alt som var gresk og satte lite inn på å endre øyas egenart. Befolkningen beholdt i stor grad gresk kultur og språk.

I dag er det lite igjen av ærefrykten for det greske. Når italienske medier, markedsanalytikere og politikere i sommer har begynt å omtale Sicilia som Italias Hellas, er det ikke ment som ros. For Italia er Sicilia blitt det Hellas er for EU.

Sårbart

Parallellen gir mer mening enn man skulle tro. Sicilia har nå godtatt et spareprogram med kutt i alle slags offentlige tjenester, fra helse og utdanning til kultur og søppelhåndtering. Roma skal nøye overvåke om tiltakene gjennomføres. Går det ikke etter programmet, truer Monti med å holde tilbake de økonomiske overføringene som Sicilia er så avhengig av.

Helst skulle Monti sikkert satt Sicilia under administrasjon, men det byr på konstitusjonelle hindringer. Øya har status som autonom region. Det innebærer betydelig grad av selvstyre, særlig på områder som helsevesen, utdanning, kultur, og skatte- og avgiftspolitikk. Når Monti ber regionsregjeringen i Palermo om å spare, er det samtidig et uttrykk for at sentralmyndighetenes makt er begrenset.

EU følger dette scenariet med liten entusiasme. Forholdet mellom Roma og Palermo blottlegger en sårbarhet i styringssystemet som ikke øker sjansene for å få de gjeldstyngede landene i Sør-Europa på fote igjen.

Også i Spania, med en adskillig eldre og sterkere stat enn den italienske, skaper regionalt selvstyre problemer. For en drøy uke siden ga eurolandene klarsignal for store kriselån til vaklende spanske banker, men det var ikke nok til å roe markedene. De la også merke til at regionsregjeringen i Valencia samtidig ba om penger fra sentralregjeringens krisefond for å bli kvitt ubetalte regninger.

Det er første gang en spansk regionsregjering har tatt et slikt skritt. Minst fem av landets 17 regioner står i kø, ifølge spansk presse. Hvis staten må overta deler av regionenes låneforpliktelser, vil statsgjelden øke ytterligere.

Makt mot jobb

Det tar seg selvsagt dårlig ut at sjefen for en regionsregjering etterforskes for mafiaforbindelser slik Raffaele Lombardo blir, men på dette feltet er italienerne tross alt blitt nokså hardhudet. Frem til i fjor høst hadde de en regjeringssjef som gjennom sin lange statsministerperiode til stadighet ble etterforsket for noe tilsvarende.

Organisert kriminalitet har fortsatt et solid grep over Sicilia, selv om spektakulære drap er blitt langt sjeldnere etter at mafiaen for 20 år siden tok livet av de berømte forhørsdommerne Giovanni Falcone og Paulo Borsellino. Den akutte gjeldskrisen har fått mange til å rette søkelyset mot et annet rotfestet problem, den svulmende offentlige sektoren på øya, som igjen henger sammen med den eldgamle tradisjonen med å tildele jobber i bytte mot politisk støtte. Politikerne får makt og sicilianerne jobb. En forutsetning har vært Sicilias skyhøye arbeidsledighet. I dag er den offisielt på ca. 20 prosent, nesten det dobbelte av landsgjennomsnittet.

Dette systemet av gjensidige vennetjenester - clientelismo - er kjent over hele Italia, men særlig utbredt på Sicilia. For å innfri sine løfter har politikerne måttet opprette jobber som det strengt tatt ikke er behov for, med til dels nokså absurde utslag. Eller hva skal man si til at denne solsvidde øya holder seg med 26 000 offentlig ansatte forstmenn? Skog- og fjellandet British Columbia i Canada har 1500, ifølge The New York Times.

Europas krise

Det er slike skjevheter som får norditalienerne til å stønne og i årevis har gitt liv til bevegelser som Lega Nord, som ønsker større selvstyre i nord og mindre overføringer til sør. Historisk har den politiske eliten i Roma vært lite interessert i å røske opp i problemene. Sicilias politikere har fått drive sin clientelismo i fred.

Hvorfor? Fordi den også har tjent politikerne i Roma. Sicilia har fått penger som øyas politiske ledere, gjennom hele etterkrigstiden kristeligdemokrater og deres allierte, har tilbakebetalt ved å mobilisere velgere til søsterpartiet ved alle nasjonale valg.

Lokale og regionale kriser forplanter seg oppover og blir til Europa-politikk på høyeste nivå, Roma våker over Palermo, Brussel over Roma, og nervøsiteten er omtrent likelig fordelt på alle trinn. Men når spareprogram lanseres, handler det ikke bare om vilje og disiplin. Reformene utfordrer eldgamle politiske maktstrukturer, og gjør utfallet usikkert.